SOUL SURVIVOR

THE HOST (2008)
- STEPHENIE MEYER.

Aliens (Souls) har tatt over jorda men er avhengig av vertskropper for å overleve. Menneskekropper jaktes og soulsen inntar kroppen kun som et skall. Noen mennesker derimot har sluppet unna mens andre - fanget - nekter å overgi både sjel og minner.



Wanderer (Wanda) får som sin 9.ende vertskropp motstandsdronningen Melanie - som halstarrig beholder kontroll over egne minner og følelser - og projekterer dem over på Wanda - slik elsker de begge snart samme mann (+barn), og felleskapet, trekanten & dramaet er et faktum. 2 i en. Kropp og sjel. Hva er essensen av mennesket. Ytre versus indre. Kan du elske innsiden og overse utsiden - og omvendt.

Meyer ser ut til å mene at innsiden det eneste som har betydning. Dette ser vi også i Twilight serien. Alder, utseende, planet eller species - no problem - paradoksalt er alle utenomjordisk vakre.


Flere steder har jeg lest skamfulle utsagn som dette - jeg vet dette ikke er god/stor litteratur men jeg klarte ikke legge den fra meg - og jeg fnyser langt ned i småbrukssjela. Klarer du ikke å legge den ned - er det EN GOD BOK (for deg).

For det er nå engang sånn at hvis hele verden kun vil lese Shopaholikerbøker og ingenting annet - spiller det null gull hva know-it-all gjengen mener - være det seg kritikere, anmeldere, bokbloggere, litteraturvitere eller snobbiser. Gode bøker er de som trenger igjennom slike barrierer og "kvalitetskontroller" og når rett inn i folkesjela (uansett hvor flyktig) - en direktelinje som Meyer ser ut til å ha abonnement på.

Debatter rundt hva som er objektiv - god litteratur, film, maleri osv (tilbake i Pinnsvinets Eleganse her nå) - er det alltid mange av - arrige debattanter rundt beinet - alle i besittelse av den objektivt gode smak (?). Jeg liker best de som er opptatt av HVA folk faktisk leser, hvilke filmer, tv og hva er universielt akseptert og elsket. Sauer i flokk og barn av tiden.


Man kan si akkurat hva man vil om Host - om språket - historieoppbygning - menneskesyn og kjønnsroller. Sannheten er at jeg husker ingenting av noen av delene. Jeg leste som besatt - til jeg var ferdig (akkurat som med Twilight). Etterpå når jeg kom opp for luft og fikk vettet tilbake - er det ting - noe som ikke stemmer, langsom framdrift, gjentakelser osv osv - men jeg kjenner at jeg egentlig ikke bryr meg.




Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Hvorfor jeg må lese i ett. Midtveis i boka - når Wanderer/Melanie satt i en hule - og det kunne gå flere sider før noen gikk forbi - leste jeg ekstra fort for å komme videre. Tenkte da at hemmeligheten er laaaangsooom framdrift og hyperdetaljert tankebeskrivelse - slik at du ikke har noe valg - du MÅ bare lese videre. Etterpå slapp hun ut av hulen og jeg glemte det bort.

Sånn i ettertid hadde jeg kanskje et poeng. Det ikke så voldsomt til ytre hendelser og det som skjer beveger seg nitidig beskrevet og bedagelig - det meste er hode og følelser. Du må lese veldig mange sider for å komme til handling og innimellom de ytre punktene dynges du ned av intens lidenskap og forestillinger om utenom&overjordiske besettelser og LOOOOVE. Ikke ulikt det som skjer med Wanda mao. Resultatet? - Hjernevasket og forelsket helt til boka er over og fornuften overtar :-).


PSSTT.. det er også planlagt oppfølgere!