Dette innlegget handler om
Lillehammer Litteraturfestival.
, som jeg deltok på, som blogger
, med samarbeidsarmbånd.
Du vet det jeg sa i forrige innlegg om hvor hardt det er å være bokblogger? Det er ikke helt sant.
Glem alt om cupcakes og lipgloss. Bokblogging rocks!
Stemningssettende bakgrunnsmatriale.
Jeg kom onsdag, dro hjem fredag, hadde selskap av sfærens 3 mest sosiale bokbloggere (
Solgunn,
Line og
Elin), sov på Raddisson, spiste overalt, tok taxi opp alle bakker, og kom alltid, bortsett fra den gangen det bare var sju oppmøtte, for sent til første rad. Brisen og svetten. Og jeg mener da ikke konstant svett og småfull, kun at konstant lummerhet fikk meg til å søke brisen i ethvert åpent vindu.
Mine vakre medbloggere kjente alle
, jeg var hun som smøg under radaren - med skjegg - og blokk.
Det faglige.
Festivalen hadde et
omfattende program, hver time, fra morgen til sent. Det sier seg selv at man da går glipp av det meste. Man må velge med omhu, skjære med kniv, og deretter håpe at andre kommer skuffet tilbake med bekreftelse om at de valgte feil - og du riktig.
Dette er de riktige valgene, punktvis og ufordøyd.
Festivalen slik jeg opplevde den
, hva valgte du?
Trekk pusten dette kommer til å bli årets lengste innlegg.
Onsdag:
17:00 Cafe Stift:
Mørkt og Mystisk
Monika Fagerholm og Agnes Ravatn
skulle snakke om og lese fra de siste bøkene sine.
Fugletribunalet er lest og omtalt uten større begeistring.
Lola Oppogned er lånt på bib. - på svensk.
Monika Fagerholm så jeg fram til. Jeg har vært småforelsket siden jeg leste
Den Amerikanske Jenta i vinter - og hadde stor tro på at hun kom til å være en formidabel personlighet. Dessverre oppdaget jeg raskt at jeg hverken er interessert i forfattere som snakker om bøkene sine - eller enda verre - forfattere som leser fra bøkene sine. Langt der bakerst i lokalet, ved veggen, kunne vi ikke se forfatterne - og da Monika var vanskelig finlandssvensk og Agnes lavmælt og sjenert, ble det mer interssant med blokk og vinglass.
Full blokk, tomt glass og ingen vinduer i sikte.
Fagerholm: Snakket om å være finlandssvensk, om oversetteren sin som hun lar få frie tøyler, om sitt bestettende forhold til David Lynch. Hun har en mann som er snekker og har aldri opplevd småbylivet og mentaliteten hun skriver om i
Lola, ei bok hun kaller en småstadsthriller, eller kanskje det var småbykrim. Som vanlig har jeg notert uleselige kråketær, og når jeg leser igjennom det jeg trodde var vidløftige betrakninger om rommet og forfatterne, ser jeg at jeg var mest opptatt av at jeg måtte på do, varmen og det idiotiske høyhælte skovalget.
Derfor er det godt mulig at jeg har funnet på dette selv
, men untill noen kommer ilende for å krangle, og motbevise
- hevder jeg bestemt at Fagerholm også sa:
- mord er et fint utgangspunkt for kunst,
- liv og død er alt, og sannheten finnes ikke i Lola.
På spørsmålet om sjangerkonvensjoner, svarte hun enkelt at hun bare ville skrive om skitsnakk og slarv i småbyen - og for mye fokus på sjanger/ironi ol, kun skapte avstand og måtte komme naturlig.
Ravatn, on the other hand var likegyldig til krim og spenning.
Jane Eyre kom selvfølgelig opp - og hun innrømmet at boka sannsynligvis ikke hadde bli skrevet, eller ihvertall blitt en annen, hadde hun lest Jane på forhånd. Hadde jeg ikke sittet fast i salt svette langt der bakerst skulle jeg spurt om hun har lest den i etterkant. Later vi som. Jeg finner det fremdeles uendelig underlig at Mr.Rochester er/var/noensinne kan være en fremmed.
Fordi jeg hadde lest
Fugletribunalet og ikke var helt enig i forfatterens beskrivelse av boka mistet jeg fort ineressen for Ravatn. All hjernekapasiteten ble brukt på å forstå finnlandssvensk. Husker svakt at det var snakk om vitner, soning, skam og skyld. Ingen vitner, ingen soning. Ingen avsløring, ingen skam.
Erotikk ble tatt opp, men siden jeg ikke fant noe seksuell spenning, whatsoever i Fugletribunalet, falt jeg av.
Koblet ikke på igjen før Fagerholm snakket om egen skriveprosess
- om hvordan vi leser for å møte sårbarheten
- og om hvordan hun måtte skrive, skrive, ord, ord, ord, før individets sårbarhet dukket opp.
- eller noe sånt.
Morsomst: da det ble stilt spørsmål om språklig minoriteter
og Ravatn skulle snakke om nynorsk etter Monikas utlegning om finlandssvensk.
Jeg tror Ravatn selv gremtes litt.
Ja, selvfølgelig vrikket jeg anklene på brostein, trynet i nedoverbakken og hadde gnagsår nok til at jeg måtte gå barbeint i gress
HAGEFEST
20:00: m/grilling, konsert, opplesninger og standup.
, standup var dessverre ikke humor men open mic for debutanter og andre modige.
Monika Fagerholm (igjen) - husk hun var den jeg kom for.
Ruth Lillegraven og
Josefine Klougart leste fra nye bøker.
Jeg hadde
Urd i sekken og lekte med tanken på å få signert bibliotekesemplaret mitt, alle elsker Urd. Klougart har jeg ikke tenkt på siden jeg avbrøt
debutboka hennes etter 90s.
(Sladder fra scenen: Josefine brevveksler med Espedal som elsker henne dypt og inderlig og hun blir beskyldt for å skrive som en middeladlrende mann.)
Som allerede nevnt
Jeg liker ikke opplesninger og forfattere burde ikke lese egne bøker.
Det gjelder alle de 3 stjernene, men ble enda tydligere på standup-delen, der en kritikerrost bok jeg alleree hadde planlagt å lese forsvant for godt fra leselista mi.
Hør mine ord. Tatover dem under panneluggen:
Hvis du leser dette og drømmer om, skriver på, eller er i ferd med å utgi ei bok.
Vokt deg for opplesninger. Med mindre du er et fyrverkeri, et komisk talent av McIntyre-proposjoner eller heter Vigdis, ikke gjør som forleggeren din sier, ikke les. Debattere, diskutere, kverulere, ja, men ikke les.
Blir det insistert og du står i fare for å miste både bokdeal og rikdom - lei en oppleser/skuespiller/Vigdis, eller gå kurs. Opplesing er en kunst!
Konserten var for høy for smalltalk, vegetardelen av grillkosten spartansk og det regnet.
Men det var sommernatt og de hadde ulltepper.
Snikpeak:
En purung debutant som kommer med bok om
skjønnhetsidealer og forbudt kjærlighet - i India.
(((Taxi)))
Torsdag:
Tydligvis
er det bare jeg
som har lært at frokost
er dagens viktigste måltid.
Straffer det seg å stille krav?
11:00, Eirik Bjerck Hagen om kritikk før og nå.
. og om å gå motstrøms i sin egen kritikervirksomhet
, som det så fint står i introduksjonen.
Det jeg hadde gledet meg aller mest til.
Kritikerlaget og deres Kritikerseminarer.
Ingen fortalte meg på forhånd at disse seminarene, etterhvert ville bli lagt ut på
Kritikerlagets nettside. Hadde jeg visst dette kunne jeg vært mer oppmerksom på rommet og taleren. Ryktene surrer om svetteringer og mangel på øyekontakt. Like til venstre satt også en celeber poet som jublet vekkelsesreligiøst hver gang det kom en godt poeng. Som det var var jeg mest opptatt av blokka - og den gleden at jeg satt ved vinduet.
I korte trekk:
Med utgangspunkt i 8-års krigen
mellom Wergeland og Welhaven.
Nei - vi er ikke smartere og mer kritisk idag.
Litteaturteori er ikke vitenskap.
Ingenting er, som vanlig nytt under solen
, og akkurat samme spørsmål og problemstillinger ble diskutert før.
Samme debatt.
Eksempler på motsetningspar og krangler.
Realist-Idealist. Essensialisme - Anti-Essensialisme.
Teorisme- Anti-Teorisme. Kritikk-Litteraturvitenskap
Form-Innhold. osv osv - og husk du kan lese hele greia hos Kritikerlaget.
I mine ord:
De som ville ha regler og lover mot de som mener kunsten er sin egen lov.
De som setter reglene først og innpasser verket mot de som kommer til verket uten metoder.
De som mener litteraturen avspeiler virkeligheten mot de som mener den er ubesudlet og rent.
Å kritisere ut fra seg selv - eller utfra verket
Til slutt kom
Hagen med noen råd om hvordan man selv kan gå motstrøms i egen kritikk, eller styrke sitt ego som han også kalte det.
Riktig så fornøyelig, og den gultrota jeg lar henge
for å lokke dere til å lese hele innlegget på nett.
De sier det kommer snart.
Om Kritikk og Skam,
12:00, Kari Løvaas. (edit: endelig lagt ut i sin helhet)
Denne var så vanskelig at selv ikke min heftige notering klarer å holde begreper og synspunkter forståelig. Sannsynligvis fordi jeg ikke forstod.
Hun spør:
Kan skamfølelse knyttes til uoppfylte krav og forventninger?
Her nikket alle salens kløktige hoder, men jeg ikke skjønte helt hva det var man skammet seg over? Hvem som skammet seg?. Skam i litteraturen? Hos forfatteren eller karakterer? Skam i kritikken?
Hun snakket om ansvar, underliggjøring. Et falsk selv. Et svakt jeg - der hun brukte Knausgård som eksempel på å være prisgitt det ytre og stagnere i andres blikk. Siden jeg ikke har noe innsiktsfull oppsummering å komme med, serverer jeg her, ei side fra notatblokka. Direkte avskrift. Ren kopi.
If at first you don't understand - - si det de andre sier
, eller ihvertfall det du tro de sa - i stikkordsform.
Sublime spyttslikkere. Bestikkelser, slaver. Longinos. Totalitært koseprat. Aldrende yngling. King Lear. Kultur smurt i olje. I verdens rikeste land. Rikdom gir inntrykk av automomi og frihet.
Kramper i beina, how refreshing the breeze (eh, det var min egen innskytelse).
Hvilke typer kritikere vil samfunnet ha? Autentiske, ukrenkelige. Lacan + Ørstavik. Ordet fra faren. Ordet er lov. ÆHH, noen lukket vinduet. (meg igjen).
Skam utledet fra glemt glede og interesse.
Respektfull kritikk = å føle seg sett
, hvis ikke vil det oppvekke det opprinnelige traume
, elskelig - uverdig - skam
, forfatter - dialog - kritiker
Og veldig mye om den Hellige Ånd.
, som også så ut til å forvirre salen nok til at det ble flere spørsmål
, som gjorde at vi ikke rakk neste post på programmet
-
Erik Fosnes Hansen om
Platthetens Tid.
Mine begrensninger er store- og jeg trenger minst en måned med sekundærlitteratur for å forstå dette innlegget.
Min
skam:, at alle andre så ut til å inhalere kunnskapen ubesværet.
Skadefryd:
(skam)rødmen i hennes ferskenkinn da spørsmålene om ånden den hellige strømmet på.
Etter en spurt tilbake etter å ha gitt opp Platthetens tid
, kom vi igjen for sent og havnet bakerst.
Huset mitt 17.mai, før vannet kom.
Om Kritikernes krav til forfatterne, og omvendt.
14:00 En samtale med Vigdis Hjorth om kritikk av egne bøker
med utspring i essaysamlinga
Fryd og Fare.
Det jeg sa om opplesing og snakking om egne bøker?
Null problem så lenge du heter Vigdis - Hjorth.
Levende og vittig, som alltid. Jeg lo til og med av historier jeg hadde hørt før (og gjenfortalt). Den med overgangsalderen, blodet og Cubabussen. Jeg skulle ønske det var mer om kritikk av bøkene, hvilke kritikk, og om hvordan det har forandret, hvis det har forandret, forfatterskapet - og ikke fullt så mye om
Fryd og Fare, men bevares. Man følger med og trenger ikke engang se henne.
Hun sa:
Det er mer avslørende å skrive om andre (essays) enn å skrive romaner.
Jeg-et i sakprosa er direkte og mer biografisk.
Mye tid ble brukt på det påståtte
Sebaldplagiatet.
, og diskusjonen om forfattere som låner/stjeler/lar seg
inspirerer
, og konklusjonen ble: - forfattere er og bør være, ravner.
Hun hevdet:
(edit: les hele samtalen hos kritikerlaget)
at kritikere bedre bør redegjøre for sitt eget ståsted, arbeid osv under kritikk.
Fra notatene: , fritt etter hukommelsen
- omskrevet, utbrodert, tolket og dramatisert.
Usaklig sier Bræine (samtalepartneren)
Nix sier Vigdis. Som Garborg og Skram.
Først rett og viktig i etterkant.
Hvor brenner det nå. Der brente det da.
Brann er kritikkens kontekst - å være der det brenner.
Når man ikke vet hvor kampen er må man dytte i riktig retning.
= udødeligheten
= på steingrunn i kritikersalen.
Så snakket de litt om kvinner og menn
, om forskjellene, om menn som ikke føyer seg blir bejublet for nyvinninger
, og kvinnene som gjør det samme og får høre at de ikke kan.
Leser alle Kierkegaard?
Her kom det heldigvis noen timers pause.
3t som skulle inneholde dusjing, spising, soving, lesing og søskenbarntreff.
Bildet er lånt av Solgunn. Det er garantert i dette øyeblikk SiriP avslører hva som skjer i bok 2 - som kommer allerede til høsten. Hvem skal lese?
Fabulerende Fantasy Bokbad
20:00, m/Kristine Tofte og Siri Pettersen.
Endelig forberedt. Alle bøker lest. Meninger og fordommer på plass.
Dessverre for fantasyforfatterne var det her full crash med festen på Maihaugen, der de blant annet kunne friste med bookervinnere og unge kjekke kjendispoeter, men
heldigvis for oss, og blodfansen, betydde dette første rad
- i et nesten tomt rom.
Pettersens
Odinsbarn
var den siste boka jeg hørte før jeg reiste på festival. Frisk og fersk i minne, men altfor enkel og gjentakende, både i språk og handling. Hver gang jeg høylytt klaget ble jeg av min medblogger overhøvlet med at det var ei ungdomsbok
, men, men - det betyr vel ikke at forfatteren trenger å kjøre ei maxgrense på 2 adjektiver pr.side?, sa jeg
- hver gang jeg fikk sjansen.
En annen men beslektet diskusjon fra middagsbordet.
Er det sånn at hvis man skriver streng formellitteratur, som serier, krim, og noe ungdsomsbøker, forholder man seg så strengt til sjangerkrav at man ikke evner yte sitt beste? Eller, rephrased, kan man skrive serielitteratur som litterært er på høyde med 'gode' romaner? Gjøres det? Vil det skuffe leserne?
Song for Eirabu
derimot likte jeg nesten like godt som forfatteren. Kristine Tofte.
Hun er unntaket som bekrefter regelen om at alle forfattere burde holde seg anonymt i bakgrunnen og la teksten tale for seg. Den eneste forfatteren på hele treffet som fikk meg til å ØNSKE å lese - alle hennes framtidige bøker. De hun ennå ikke har skrevet, de halvskrevne, de om
- potensielt krenkende, ikke helt (u)traumatiske, men likevel helt ok - sex. Triviell sosialrealisme + en legeroman.
Mental forhåndsbestilling er innlagt - og hadde hun hatt en amazonknapp midt på nesen, hadde jeg albuet meg fram og trampet Hirkafansen til tenåringsmos - for å komme først.
Nesten glemt:
En spoiler fra Siri Pettersen som fikk salen til å gispe.
(eller holde seg for ørene.)
Litteraturquiz
22:00. Jeg vet jeg har brukt ordet høydepunkt i annenhvert avsnitt, men dette var desidert den høyden jeg hadde hørt mest om på forhånd. Å måle krefter med de som visstnok kan alt. Solstad, forleggere og forfattere.
Så ettertraktet at folk betaler for å se på.
Bare tre ting å si:
1 - Fryktelig moro og all hype innfridd.
(+ 100kr flaska)
2 - Vi trodde vi kom til å vinne
3 - Vinnerne slo oss med 20+ poeng.
- men vi var høyere på resultatlista enn jeg pleier å være på Sentrumsløpet.
Etterpå var vi så blendet av egen smarthet at vi gikk på pub.
Lillehammers beste pub, sa Oslofolket, jeg undres på om de aldri har vært utenfor Oslogryta for identiske waterholes finnes overalt
(bortsett fra på Eidsvoll, der de istedet for å åpne straightup pub for allmuen satser på italiensk vinbar og delikatesseforretning.).
Hjemme så sent at hele morgendagens program ble avlyst før 12
- og jeg igjen spiste frokost alene.
Quiz-lagene. Gjett hvem som knekket den vanskeligste nøtta - med Maria Gripe?
Gjett hvem som ikke kunne noe annet? Foto: Solgunn, igjen.
Fredag:
Ingvar Ambjørsen/Ut av Ilden
12:00, Cafe Stift.
Vi skulle vært på Kritikerseminar og lært
om likheter/forskjeller mellom forfatter og kritikergjerningen
, men skippet alt for å få gode plasser på Ambjørnsen. Sjarmerte oss inn på et bord blant de aller mest hardbarka fansen, som kom 2t for tidlig for å sikre seg sitteplass med bord og utsikt. High five til flaksen.
Helt til
- lokalet ble så sprengfullt at folket måtte flyttes til øvre etasje og større sal. Jeg trodde hardbarkafansen kom til å knuse vinduet. Som først inn i det opprinnelige lokalet - ble de sistemann opp trappa og inn i festsalen.
Fra første rad - til bakerst i døra.
Selv fikk jeg panikk av folkemengden i trappa, og feiget ut. Baklengs inn i cafeen med klaustrofobi og koffertkontroll.
Solgunn var godt forsikret og mente det ikke fantes tyver på Lillehammer. Jeg er nevrotisk av natur og VET hvor svart menneskesjela er
- dessuten hadde jeg yndling joggeskoa i bagen.
Uerstattelige i enda 500km.
Alle sa de var fornøyd med Ambjørnsen
, og boka kommer til å selge i bøtter og spann, dømt etter pågangen opp trappa.
, jeg skal låne på biblioteket, lange ventelister hjelper på lesebunken.
, ikke har jeg lest et ord siden jeg kom hjem heller - kun hørt Hustvedt.
Påstand fra svenske:
Ingen av Ingvars bøker er oversatt til svensk.
Dette kan da ikke stemme??
Det var det!
Over, ut, og hjem med toget.
Neste år, skifter vi hotell og blir hele uka.
Alle er påmeldt!
Hele årets program - engang til:
Noe å tilføye? Noe glemt?
, bortsett fra at jeg gikk glipp av både Tiller og Strøksnes?
