GREY GARDENS VILLEKULLA.

Hadde litt overambisiøse (jobb) og bloggplaner idag som kun førte til at jeg ble matt overveldet av egen tankegang og stakk av fra hele dataruklet. Lurte med meg minstemann på sykkeltur for å levere bibliotekbøker, låne nye og spise is. 16km mens vi småpratet i lummer yr.

Det jeg hadde planlagt var en lengre tirade om siste leseropplevelse (Hardkokt eventyrland) - siste film som rørte meg og påfølgende dokumentar. Nemlig Grey Gardens. Jeg kom tilfeldig over HBO filmen under kanalsurf for et par uker siden og ble hjernevasket. Lastet umiddelbart ned 1975 dokumentaren og så var det gjort. Jeg vet ikke hva det er som fascinerer men jeg tilhører tydligvis gruppen som er predisponert for å bli Little/Big Edie groupies - samtidig som jeg ønsker å distansere meg og rope - gross og isj.

Mulig er det pelsen på bildet som ser akkurat ut som mormors. Mer redd er jeg for at det ringer en bjelle dypt i mitt indre - sannsynligheten for at jeg skal ende opp lettere virkelighetsfjern, omringet av katter og småkryp i et forfallent hus i villnisset er noe jeg litt resignert er forbredt på - og kanskje er jeg ikke så langt unna i min nåværende eksistens heller. Det er en tynn line å balansere på så det skader ikke å være på vakt.

GG Recap og Wikpediaoppsummering ellers er det bare å google - anbefales, men jeg er altså altfor apatisk til engang å referere hva som egentlig foregår. Bildet under er fra HBO filmen mens times fremdeles were good og de hadde penger til mat og hjelp i huset. Drew Barrymore og Jessica Lange i rollene - men i dette tilfelle er faktisk originalene langt mer spennende - så ikke glem å se dokumentaren.