GRACEFULLY

Sekskanten (2007)
- Ebba Haslund

Lydbok lest av: Ebba Haslund

Utgitt til hennes 90årsdag (2007)
2 år før hun døde.




Dette sa hun i VG, om utgivelsen: (2007)
- Det er en frittstående fortsettelse på en roman jeg ga ut i 1975, «Bare et lite sammenbrudd», som fikk nokså stor utbredelse. Det var mitt forlag som var på meg og hadde funnet ut om at jeg burde skrive om alderdom; det er en spesiell livsfase, ikke bare et venterom for døden. Jeg sa «ikke tale om»! Jeg skrev jo samfunnskritiske romaner og det krever et stort persongalleri og jeg hadde ikke krefter til å bygge opp et slikt. Så kom jeg på å ta persongalleriet fra «Bare et lite sammenbrudd» og gjøre dem 31 år eldre. Datteren av den ihuga feministen som sto på barrikadene for fred er blitt professor, og hennes yngste datter går inn i militæret. Romanen tar for seg dette aspektet med alderdom, denne karusellen mellom de forskjellige årsklassene. Boken skal komme i midten av august, da fyller jeg nemlig 90 år. -
Forlaget maste og oppfølgeren kom fordi hun ikke orket finne på noe nytt?

Jeg er også lat:
Og når Ebba har sagt det er det egentlig ikke mer igjen for meg å si annet enn at jeg likte boka, likte at hun leste selv, ekte gammeldamestemme og ikke tilgjort skuespill. Liker at historien springer ut fra noen som har vært igjennom livsfasene som beskrives
, det er den gode gamle bio/fiksjons motsetningen, og selv om jeg alltid og taknemmelig er rede til å omfavne enhver fiksjon, blir jeg likevel glad når det lukter autensitet.
Like glad som jeg ble irritert over Siri Hustvedts liksom fruer i Sommeren uten Menn.

Historien:
Strekker seg over en dag i 2006. En venninnegjeng på 6, som har holdt sammen siden 1944 gjør seg klar til syklubb. Daglige gjøremål, dveling ved fortiden og bekymringer i nåtiden. Alt man må stri med i alderdommen, støttestrømper, aldershjem, senilitet og død. Barn man ikke forstår seg på og fortid man ikke kan forandre på.
Lillemor 81 er hovedperson her, som hun var i Sammenbrudd.
- der hun klikket på 50årsdagen.

Det er fornøyelig, tankevekkende og foruroligende
- mest forstyrrende: at jeg nå har skrevet 2 blogginnlegg på rad om alderdom og hva man kan gjøre etter 80, alt mens jeg hører på Renbergs Farmor har Kabel-TV.
Kan det være runddagsangst?

Jeg ville nok likt den bedre hadde jeg lest ener'n.
Men jeg var på forhånd overbevist om at det var gjort. Den stod jo der i hylla. Hadde du spurt meg før jeg satte på lydboka ville jeg også skrytt på meg enda flere Haslundbøker, men nå, etter å ha tatt en titt på biblografien må jeg beskjemmet innrømme,
at den eneste Ebba jeg har lest før er:
Barskinger på Brånåsen
- garantert blant verdens skumleste barnebøker.
Jeg skjelver bare ved tanken.

Ebba føres herved opp bak Cora om damer jeg SKAL lese mer av.

Kilde: Biblioteket
Andre fans: Janke & AinaB
Begge har skrevet veldig fine innlegg om sitt forhold til Haslund.

Know your writer:
Hun er født i USA i 1917, litteraturutdannet, forfatter, politiker, samfunnskritiker, dramatiker og opptatt av kvinnesak og fred på jord osv, wiki, skriver også:

De siste årene av sitt liv var hun
den norske levende forfatter med tidligst debut - 1945.
Respect.

Jeg hørte som sagt lydboka men donerer villig bort papireksemplaret mitt. Tar den med på bookcrossingmøte på onsdag, hvis ingen melder sin interesse.
Bokas Reise

Tips til neste Haslundbok?

DAGENS TRENING (11 + 7)

Gjennomsnittstid - 7.11/km, temp +17

Understreker at det var endel nedovergåing, tissing og tøying, så farten var ikke like displinert som det kan se ut til, men mye fortere enn 6,30 gikk det ikke. Idiotisk at jeg glemte pulsbelte.
Bildet er fra Fløyta, sommerens badeplass og dagens snupunkt.

Onsdagens 25/5
Totalt 11,5km (12,8 på beina).

Hadde egentlig tenkt å ta 2 dager etter mandagens asfaltfråtsing, men den eneste andre aktiviteten vi kunne komme på var pizzaspising - vi tok oss sammen og valgte rett. Pizzaspisinga tok vi igår isteden. Jeg ville helst ha syklet asfaltdelen og holdt jogginga til skogen, men 8k insisterte på at vi skulle løpe hjemmefra, slik at vi fikk 3km ekstra. Han løp hele veien
, men selv humpet og gikk jeg ned asfaltbakkene.

Leggene var støle og stikkende og jeg angret hele greia, helt til jeg kom til skogen. Det var tungt, tregt og jeg stoppet stadig vekk for å tøye, strekke og tisse. Slikt tør jeg bare når jeg har selskap i skogen. Alene er det pur Deliverance
- & ganske riktig, det aller første vi traff når vi entret stien
, en snusspyttende flannelrytter med sterke banjotendenser.

Pluss: Ekte rolig kosetur med lavpuls.
Minus: Alt for mye nedoverbakker i denne løypa, beinhinnegift.

Idag: 28/5
To dager fri ble det. Skulle egentlig trene styrke på torsdag men så måtte jeg vente på fryseboksrepairmannen, løping kom ikke på tale - og igår var jeg bare lat. To dager der jeg knapt har rørt meg - still - gluttony på sumonivå. Drug of choice = rosiner.

En av tingene jeg gjorde mens jeg lå langstrakt, var å lese Kondis, papirutgaven. Lot meg inspirere både av intervaller Gretehyllest og flere sider med eldre mosjonister. Spesielt: Ed Whitlock, 80åringen som i klassen 80-84 fremdels løper maraton på 3,25. Da han var godt oppi 70-årene løp han under 3timer.

& derfor løp jeg mølleintervaller idag.


Riktignok i shesubbstil, ingen maxfart
, men innenfor terskel og med puls rundt 170.
500m på 12/km + 200m pause på 8km/t
- helt til jeg kom til 5km.

Planen er at pausene gradvis skal bli mindre og raskere slik at jeg tilslutt løper 5km på 25. Den raskeste 5 jeg så langt har gjort på mølle er på 27+. Så får vi se hvordan det går
- idag var det ok. Stivt i begynnelsen og vondt på slutten, men jeg kom igjennom og stoppet i tide. Sensible Sally.
Totalen ble 7,5km - med 2km oppvarming og 1,5subb på slutten.

Ingen grunn til å kjenne alderen tynge
- og det vil si jeg har god tid på meg til å nå både 25, 55 og under 2t. Ed kan ikke løpe i skogen engang, kun 0,5km runder på kirkegården.
3t hver dag, rundt og rundt. (uten gps)

- og når vi nå snakker om gps.
Ny 305 er mottatt og debuterte idag på mølla.
Den gamle er sendt til garmin for reperasjon.
NB NB NB - Dette med at alle snakker om 2år er bare tull. Du har 5års reklamasjon, så ikke nøl med og ta kontakt med Garmin hvis klokke/pulsbeltet fusker.
Så langt har de vist lovende kundeservice.

Hell og Lykke til alle
som skal løpe skogsløp imorgen!

KUNSTNERSJELA

Jordbær
i November (2000)
- Pirjo Hassinen

Originaltittel:
Mansikoista marraskuussa
Oversatt fra finsk av:
Nøste Kendzior (2004)





Nominert til Nordisk Råds Litteraturpris i 2000
Skjønner ikke hvorfor den ikke vant?

Nå har det vært mange likegyldige og/eller sure omtaler fra meg, så stålsett deg.
Jeg elsket denne boka.
Hun er hjerteskjærende hard.
Han en komplett idiot.
- & Tragedien: kvinnen ofrer seg for mannen og blir dumpet når han når toppen, har vi alle lest før. Men hun når inn til meg Pirjo. Det ringler sannhet og ubehag og Anna er min nye heltinne.


Story: kortversjonen.
Anna og Lasse møtes som studenter. Gifter seg og ved hennes stødige hjelp og veiliedning blir han en feiret skuespiller. Så blir han berømt.

Story: hvor jeg gusher, spoiler og gjentar meg selv.
Anna, preget av en vanskelig barndom, død mor og drikkfeldig far, blir sammen med Lasse. Framtiden lukter vanilje eller Manhatten som hun kaller det. Han er en enkel hunk av leire. En skuespiller uten indre kjerne, hun former han, skaffer han roller, forteller hvordan han skal spille, tenke og føle. Hvert ansiktsutrykk
, hver følelse kommer fra henne.
Fokuset er framover, suksess, ære og penger,
bort fra pengenød og jordbærpakking.
- men når jubel og anerkjennelse endelig kommer er det tomt.
Kjendisstatus og penger, og da Anna innser at det hun har drømt og jobbet for, hennes Manhattan, er noe helt annet, er det for sent.
- Jeg forklarte at Manhattan bare eksisterte i korte øyeblikk av gangen, at det var en lykkefølelse som hadde sin opprinnelse i det arbeidet man gjorde, i selve det å utrette noe, og ikke i de fruktene arbeidet ga.- s251

Lasse har slitt seg, svirrer ut av hennes kontroll og tar egne valg.
Kjendisintervjuer, penger og fame
og sakte vender han seg imot henne.
- Jeg stirret på øynene hans som hadde en hard hinne av ærlighet. Vi hadde trent på dette utrykket sammen, og det hadde tatt han mange år å lære det. -

Det er virkelighet og skuespilleri. Pengene og kunsten. Kvinnen bak mannen og årsaker i barndommen. Anna styrer, manipulerer og utsletter seg selv for å gjøre Lasse til en suksess. Han er råmatrialet, hennes kunstverk. Hun bringer fram mimikken, følelsene, fakter og manuset. Argusfølger teaterprøver og griper inn der hun må. Superregissøren på scene og stue. For her skilles det ikke imellom filmlerret og soverom, med Lasse er alt skuespill og når han snakker ser hun til slutt kun seg selv. - Når jeg så på Lasse, fikk jeg følelsen av at jeg så mitt eget ansikt på et annet menneskes hals - s255.

Nerve.
Det fortelles i retrospekt, med Annas blikk. Hvordan det var, hvordan det gikk til at Lasse ble superstar. Han nevnes i fortid og du vet hele tiden at det kommer til å gå galt, men ikke hvordan. Her som i min forrige Pirjobok, Julehustru, er det distanse, krimspenning og morløse barn, det er nesten så man forventer
giftbeger og kniv i ryggen.

Hun forteller nøkternt, fakta og kronologi. De store følelsene kommer kun ut på scenen med Lasse og i de korte sekvensene der Anna mister kontrollen, da er det vold og sjalusi. Hun balanserer, feier følelsene under teppet, kanaliserer, kontrollerer
og til slutt
, til og med da verden raser
, fortsetter hun stødig videre.
Penger på konto og blikket fram.
Hun har sin egen agenda, Anna!

Jordbær i November har jeg ikke funnet i noen av de norske
nettbutikkene, men de har den selvfølgelig på biblioteket.

Pirjo, hadde du vært nominert til Nordisk iår
, hadde du vunnet hos meg.
Delt førsteplass med Tiller.
Menneskeinnsikt og relasjonsnerve.

Jeg ANBEFALER og regner meg nå som en Pirjogroupie
, la meg være sitcomkreativ og kalle det en Piraja.

GÅRSDAGENS TRENING (11km)

Gjennomsnittstid - 5,51/km (10,3), temp 10+
Pulsbeltet fusket men regner med snittet som vanlig var rundt 165.

Gårsdagens, Totalt 11,22km
I full fart på vei til sengs. Hyttenaboene har klippet gress i hele dag og det stormer.
Samme runde som årets asfaltdebut - den turen leggene fremdeles ikke har kommet seg etter. Måtte som vanlig tøye rundt 3km. Stoppet nøyaktig på 3,5, etter alle bakkene var unnagjort og det var flatt begge veier. Ville ha et kalkulert tøyestopp, ikke tilfeldig tøying fordi jeg ikke maktet bakken.



Pluss: At jeg kom i gang etter stoppen og leggen holdt til mål.
Minus: Venstre beinhinne stikker som ei nålepute. +VIND.

Dette blir den første av de stadig økende langturene. Egentlig gikk det for fort til å kvalifisere, men det var over 10 og jeg må jo begynne et sted. Neste uke blir det 12 - minst - med mindre venstrefoten ikke roer seg.

Gnager det like mye i morgen også, tar jeg nok en dag fri.

GÅRSDAGENS TRENING (11km)

Ok, så får jeg aldri nok av Captain Jack, men det at jeg lojalt møter opp med hele familien på hver film og sannsynligvis kjøper et par t-skjorter og et putevar, betyr ikke at jeg støtter evighetsproduksjon av Pirates.
De burde sluttet etter 3 selv om jeg nyter fortsettelsen.

Gårsdagens Trening.
Mølle Totalt 11km.
Det er unntakstilstander og feriemodus. Jeg rømte til gymmen mens 8k klippet gress. Etterpå ble det kino, sushi og så mye godis coop posen tar, så mye pizza magen rommer - og restene i morgen. Dette har nå pågått i 3 dager og minigrammet jeg skrøt av å ha slanket bort er tilbake og fortriplet. Det var DUNK, DUNK på mølle - men elefantløpinga til tross
- det var nabomølla, med en helt normalt utseende intervallmann som ristet. Fysisk ristet, slik at håndtak dirret og tv-skjermen viste gamledagersnø. Jeg lo inni, med greide da å presse fram et bekymret sideblikk - jeg ser du sliter men har ingen planer om å stoppe og hjelpe til - shh

Med litt assistanse fra pt-ene, fant de ut at mølla bare hadde sklidd utenfor linja den var ment å stå på - de puffet på plass og mannen sprintet stødig videre. Underholdninga varte i nesten 2km og distraherte mer enn det lydløse tv-showet jeg hadde på det andre øyet, der tjukkaser ble hypnotisert til å spy av dødelige usunnheter som kaffe og sjokolade. - ahh so disgusting - sa hypnosevertinna.

Uansett. Det ble lapskausløping. Ga meg på 4km, har null kontroll over kroppen for tiden. Må jobbe med vilje og hode. Gikk litt, subbet litt og kom meg igjennom nok en 4km


- ved å starte ekstremt rolig og gradvis øke farten, samt spionere på naboen,- også tok jeg en ekstra subbingskm, just because I can & er nyinnmelddt medlem i Astrids Subbeklubb
, heretter også spontant kjent som the shesubbs. Skisubbs på vinteren.Idag har jeg kun sittet på stumpen og spist restesnop.
Pasta og loff til middag og all vinen vi ikke drakk opp i ferien.
Imorgen: Blir det enten trx eller rolig shesubb. Jeg skal til lege for første gang på evigheter og listen over ting som skal sjekkes er hypokonderverdig.
Jeg har satt av hele dagen, men det vet selvfølgelig ikke legen.
- ny gps er bestilt.
Det ble ny Garmin 305.
Prisen veide tyngre enn forlenget batteritid og vanntette løfter.
For alle andre som er i tvil og lurer på hvilken pulsklokka de skal velge, fant jeg denne bloggen, DC Rainmaker.com. Mer nitidige klokketesting har du aldri sett, han burde hatt statue, plakett og medalje. Test av 310. Test av 305.
Tester av alle de andre garminklokkene
finner du i høyremargen på bloggen hans,
også den splitter nye 610.

THE BEAST IN ME

Hypnotisøren (2010)
- Lars Kepler

Oversatt fra svensk av:
Henning J.Gundersen.
Lest av Nils Nordberg




Hvorfor er det så mye lettere å skrive
om bøker man ikke likte enn de man elsket?
At når jeg sitter her og lurer på hvilken bok jeg skal velge, fordi det er på tide å minne verden på at jeg er en seriøs bokblogger med verdensherredømme på plakaten, sklir pekestokken glatt over blinkskuddene
- som Jordbær i November
som var så fantastisk at jeg sikker aldri finner ord gode nok
- og ender opp her
- på språklig platt svenskekrim fra hell.

Hypnotisøren ble lest av ALLE ifjor. Den er solgt til 23 land. Har figurert på bestselgerlister i hele Norden, vært hovedbok i de fleste bokklubber, lå sikkert under utallige juletrær
og var selvskreven på påskefjellet.
JEG HATET DEN.
Ok, kanskje hate er litt sterkt. Mislikte er bedre, og jeg sier det ikke bare fordi jeg klør og det er ei flue som hele tiden prøver å krype inn bak brillene, og jeg sitter i en irriterende trekk som får håret til å klistre seg til leppene.
Nei, det er ikke lipgloss eller colakliss, men snørr og allergitårer.
Jeg sier det fordi den var kjedelig, langdryg og språklig elendig.

Story:
En familie blir utslettet, minus sønnen som havner på sykehus, og dattera som bor i hytte. Finskpolititimannen Joona tar saken. Morderen må finnes og finskejoona hyrer inn lege, ekshypnotisør og soon to be krimhelt Erik Maria Bark, som selvfølgelig har bestemt seg for aldri å hypnotisere mer, everneverever, så gjør han det selvfølgelig likevel - også er det - shit happens og - svenske grusomheter - 14cd-er til ende.

- selvfølgelig inkludert diverse tilbakeblikk om hvorfor han sluttet med hypnose. Flere kapitler med selvforakt, tvil og pillemisbruk, wannabe Archie Sheridan og klamt krøll i ekteskapet.



Lars Kepler er et pseudonym for Alexandra Coelho Ahndoril og Alexander Anhdoril. Et svensk forfatterektepar
, som  
markedsvennlig og slu
byttet inn sin eksotiske klang for et traust Lars.


For å skille dette forfatterskapet fra sine egne, og for å få ro rundt skrivingen, valgte de å skrive under et annet navn. (artikkel fra cappelen)
Kyniske ugler i mosen?


Jeg drukner i fordommer.
Forfatterekteparet og frokostegget.
Fru Kepler: elskling, brumlebrakar, jeg kjeder meg så, la oss flytte på landet og åpne pensjonat.
Herr K - Neimen honningdronning, det blir det ingen penger av. Millionene ligger i seriedrap, eller serier med drap. Den sjette sans møter wallander med finsk bjørkeris. Vi må slutte å dillettere og skrive blod, capiche?
Fru K - som Stieg og Lisbeth.
Herr - Nei Lars, solide bondelars og det må handle om kidnapping og sykehus.
Fru - Kjekke leger og utroskap i utstyrsrommet.
Herr - NEI - Hypnose og Pokemon.
Fru - Jeg blir ikke med hvis det ikke blir utroskap, piller og kidnapping.
Herr - BLOD BLOD BLOD.
Fru - og helten må være finsk
Herr - og helten må ha et uvanlig navn - som a boy named Sue? - eller Josef&Maria?
Fru - ahhhh, oppglødd banker mitt hjertet når du sjongelerer litterære referanser. Så allvitende, strunk og gråsprengt, som dyr vin på kontinentet og diamanter til jul.
Herr: Kyssedryss, min folkelige fruedue.
Herr - Vi kaller han Maria, doper han opp og kidnapper blødersønnen, da blir du vel glad, blommeplomme?
Fru - yes - yes - yes - la meg ri din trombone til svenskslagerheaven.
Herr. Da tenker jeg vi sier det sånn.

Eller kanskje vi sier det sånn: The joys of Google oversettelser.
Mr - Blood blod blod.
Mrs - och hjälten måste finska
Mr - hjälten måste ha ett ovanligt namn - som en pojke som heter Sue? - Eller Josef & Maria?
Mrs - Ahhhh, jag blir så tokig när sjongelerer litterära referenser. Du är så allvetande, strunkt och fläckiga, som djur på kontinenten av vin och diamanter till jul.
Sir - Vi kallar honom Maria, hans doper upp och kidanpper son, gillar du?
Fru - ja - ja - ja - låt mig rida din trombon till svenska beståndet himlen.
Mr Så tror jag att vi säger det så.

Pokemon altså og kidnapping, en legehelt som er totalt usmakelig og en politmann som takler alt. Karakterer av papp og ulne løstråder de planlegger å nøste opp i utallige framtidsbind:
Bok nr.2 er Paginikontrakten som allerede er like populær.

Jeg leser den aldri
- ikke om det er den siste lydboka på biblioteket
og jeg er strandet på øde øy med no company og mais på boks.
Tror jeg da, man kan jo tross alt aldri helt forutsi hvordan man oppfører seg på offentlig bibliotek, udyret våkner
- 'tis just the beast in me, baby -
(sa Jailhouse Elvis, før han kastet seg over
og lidenskaplig trykket sin hånlige munn mot skjønnhetens lepper.)

Hypnotisøren hos tanum.no
Jeg lånte min på biblioteket, thank god!
Andre blogger: Julie, Anita & Marius
Har jeg misforstått, snublet over ripa og misset hele poenget?
I dare thee..

GÅRSDAGENS TRENING (10km)

Gjennomsnittstid - 6,04/km (9,9), temp +8
Gjennomsnittspuls/Max - 120/180
HAHAHA, 120, skyldes kun den mystiske døden nær opplevelsen midtveis.

Gårsdagens
Totalt 10,38km.
Endelig regn. Frisk våt luft og lett pust, ivhertfall i teorien. Leggene var vonde til etter gåbakken og tøyepunktet. Melkesyra hang i til rundt 6, så slapp den taket, akkurat da det ble medvind og nedoverbakker. Siste km var flatt over den forblåste brua og det var slitsomt nok til at jeg ikke gadd løpe helt til garderoben. Stoppet på 10 og gikk/subbet de siste 500.



Vondt? Venstre beinhinne og legg, høyre legg og fotblad.
Stive hofter. Stiv nakke.
MEN DU OG DU OG DU,
SÅ DEILIG DET VAR MED REGN.

Idag: Step/Styrke + Mage/Rygg.
Fremdeles ekstremt støl i hele kroppen etter mandags trx-en. Magen begynte å skjelve etter en helt ordinær situp og hver gang det skulle hoppes, gynget jeg kun på tærne, men det gjør jeg bestandig.
Ingenting er mer ødeleggende enn hopping - ikke intervaller engang.

Ellers: Helt ok - og veldig fornøyd med at jeg klarte å fullføre et treningsinnlegg allrede dagen etter utført dåd. Nevnte jeg hvor deilig det var med løping i regn? Pollenfritt og plaskende.
Etterpå holdt jeg på å fryse ihjel.

T-SKJORTER & GOODIEBAGS.

17.mai 2011 - med grønt gress, regn og flunkende nytt korps.

Igår var det altså 17.mai.
Jeg fikk det med meg, spiste de obligatoriske kakene, isene og kaffekopper nok til at korpset minst kan skippe en dugnad - eller 5. Gourmetnaboene bød på tapas og øl og været spilte på lag. Dvs, det regnet kun når vi var innendørs, som var 90% av tiden.
Trippel hurra for festen som nå er over og:
MOVING ON.

EN ALVORSPRAT:
Nyttårsforsetter.
Jeg hadde mange. Kg som skulle av. Løp. Rekorder.
Året er halvkjørt og jeg har kun løpt Sentrumsløpet, tatt av 0,4g ved siste måling, sikkert fordi jeg nettopp hadde vært på do og løper omtrent like fort som før jeg startet karrieren,
- den eneste forskjellen er at jeg løper lenger.
Noe som egentlig er ok, holder jeg 6min/km i 42km
- er jeg bare en sluttspurt unna 4t.
Noe som sikkert er mer sannsynlig enn å løpe 10km på 55.

Så hviskes det rundt meg at jeg riser egen bak og driver selvtortur der jeg drar meg rundt i løypa med 70kg+. Hadde jeg veid 50 eller til og med 60 hadde minuttene blitt skrelt av og jeg hadde sluppet pinlige unnskyldninger til naboer og søskenbarn (you now who you are)
som nettopp har begynt med lettjogg
og likevel spruter inn til tider under 56. (Tjaaa)
- Aldri har jeg vært nærmere diettplanlegging enn da jeg mandag hang i TRX-en og skulle trene armer/mage med kroppsvekt.

Det store spørsmålet er selvfølgelig
- er mangel på sjokolade verd minutter i løypa?
Så lenge som jeg visstnok lever etter
NEI, Sjokolade trumper alt
, har jeg pålagt meg selv klageforbud angående manglende framgang!
Se fram til svært korte bloggposter framover.


Når det gjelder løpene, har jeg tatt meg sammen.

Idag har jeg meldt meg på IFORM løpet.
10km asfalt i Oslo.
Ser ut som et rent dameløp der det reklameres med goodiebags
, og mest latterlig:
Premiering for krumspring over målstreken.
Altså: Hvis du smiler søtt eller har pene roser i kinnene over mål kan det hende du får premie.
Tør vi vedde på at speakeren er en mann??
Dumme, dumme, dum - smile mot mål lizzom?
Jeg er mer opptatt om det går an å dusje etterpå og hvor man må gå hvor å komme til Sofieparken?

Datoen er 18.juni -
(absolutt verste varme/allergi tidspunktet)
og man kan også løpe 5km.
Det blir et stort løp med 2000 deltakere fordelt på 2 distanser som alle løper samme 5km sløyfe, så det blir sikkert alle mulige nivåer. Noe jeg foretrekker. Psyken har ennå ikke kommet seg etter Gjerdrumsmila 2009
der det var oss mot eliten i bakkeskogen.
Andre som er påmeldt?


OsloMaraton er også i boks, halvmaraton som ifjor.
September er en mye bedre løpemåned.


Ellers?
Lørdag sprang jeg på mølle
og mandag var det TRX + Spinning på gymmen.

Nok engang virket ikke pulsbeltet på spinningen og uansett hvor mye jeg tråkket og peste kom jeg ikke over 130 før det begynte å dale. Det er litt surrealskummelt og føle hjerte sprenge seg mot maxpuls mens du ser på veggen at pulsen kjapt synker mot 50, nesten så man føler kreftene ebbe og hjertet stoppe for godt.
Det var blå advanced med en spinninginstruktør som sprengte tromninner . Aldri har jeg hørt noen med en så gjennomtrengende stemme. No headset, bare lunger og kraft. Hadde det ikke gjort så vondt i ørene hadde jeg begeistret klappet henne hele veien til befalskolen.

Idag? Blir deg joggings, forhåpentligvis uten syklings.

BUMMER!

Mørketid (2011)
- Chelsea Cain

Lydbok lest av: Anne Ryg.
Oversatt fra engelsk av: Guro Dimmen

Beautykiller nr.4
Min ville begeistring
for de 3 første.


De 3 første hørte jeg feberaktig iløpet av et par dager. Vi skulle på ferie og jeg kunne ikke reise uten slutten. Det er nesten et år siden. I mellomtiden har jeg anbefalt og skrytt til alle som giddet høre.
Under juletrærne med den.

Jeg gledet meg med den type forventninger som bare må bli nedtur.
Så mange spørsmål:

• Hvordan ville Cain løse Gretchen Archieproblemet, uten å gjøre det platt, kjedelig og repeterende?
• Var det i det hele tatt mulig å opprettholde spenningen?
  
• Det er jo grenser for hvor mange ganger man kan rømme fra fengsel eller drive Hanibal exchange.
• Kan Archie i det hele tatt rettferdigjøre et nyktert forhold til Gretchen?
• Må hun dytte han av vannvogna for å muligjøre en fortsettelse?
• Susan i midten?
• Vengeance?????
  

Dette er reading for the plot på høyt nivå. Chelsea Cain har skapt en nattesvart historie. Virkelighetsfjernt mørke og plumbodryppende spenning. Du vet det er på kanten, men du klarer ikke legge det bort og du vil, krever, at hvert bind skal sjokkere og overraske like mye som de foregående.

Skuffelsen!
Den måtte jo komme. Sånn går det når man venter et år på fortsettelser og spinner sitt eget historienett.

Cain gjør det hun må, kanskje det eneste hun kan gjøre, hvis målet er en evighetsserie. Hun lager en transportetappe. En viftende pekefinger og en klar beskjed om at dette universet kommer til å eksistere en stund, forever, og inneholde mye mer enn bare
Archie og Gretchen.
Resultatet blir ei ok krimbok med et litt søkt plott om flom og blekkspruter. Alle karakterene er bleke skygger av seg selv og det kunne like gjerne vært ei Arnaldur eller Theorinbok.
Her var det ikke mye tvangstatovering. (jmf 1-3)

Pluss for at de holder seg til samme oppleser Anne Ryg.
Oversetter har de derimot forandret.
Irks. For uansett hvor god Guro Dimmen er vil hun avvike fra han som oversatte de første 3, slikt tukler med stemningen.

Boka er ok.
Men nr.5 bør være #### mye bedre.
Mørketid hos tanum.no
Andre blogger: Anita & Olaug.

Know your writer?
Nsync, Chelsea?
Da er det ikke rart du har mistet edgen. Kanskje hun burde legge seg mer på denne linja:
- I'm anti-Backstreet and Ricky Martin
with instincts to kill N'Sync
, don't get me started - (eminem).

GÅRSDAGENS TRENING (10km)

Gjennomsnittstid - 6,16/km, (9,6), temp 21+
Gjennomsnittspuls/Maxpuls - 159/172
Snittpuls under 160 med et nødskrik.

Gårsdagens Trening.
5km sykkel - 10km løping - 5km sykkel.
Fulgte 3k til trening, løp og syklet hjem. Planen var pulstrening. Jeg hadde på forhånd lest entusiastiske rapporter om rolige langturer og lavpuls, hos lynjoggerne Jannicke og Silja. Herme, herme så gåsa,
å løpe som om man føler seg snytt sa Silja.
Den følelsen kjenner jeg godt, oppstår jevnt på vinteren da man spøler rundt og ikke tør sparke fra. Noe som alltid gjør meg sur, men jeg skjønner jo at det sikkert er anderledes hvis man forhåndsplanlegger.

Steg 1, var å tukle med Garmin, stille inn slik at vinduet viste kun puls. Denne tuklingen endte med katastrofe. I tell you - DISASTER. Modeknappen falt av, den var trykket så langt inn at den uansett ikke virket og mine iherdige forsøk på kontakt gjorde at hele greia falt av. Klokka virker fremdeles, men jeg er stuck med dagens innstillinger til evig tid.
Dvs, helt til jeg får meg en ny, som leder meg til følgende alfa/omega spørsmål:
Garminelskere,
hvis deres elskede 305 plutselig avgikk ved døden ville dere da:
- kjøpe ny 305?
- eller 310?

Snittpulsen min ligger normalt mellom 160-170. Under Sentrumsløpet lå den over 170 hele veien, med 183 i snitt på oppløpet. Tenkte derfor at puls under 160 ville være et fornuftig utgangspunkt. Det nærmere 150 det bedre, men regnet med at allergi, sviktende form og fuktige 21+ ville gjøre det vanskelig.

Mem'ry Bay løypa er lett, stor sett flat, med kun 1 oppoverbakke, noen humper og mye slakt nedover - mesteparten er asfalt.

I begynnelsen gikk det greit. Kun puls på displayet. Var ok oppvarmet av syklingen, men beina var vonde og stive og farten begrenset seg selv, trengte ikke jobbe for å holde pulsen nede. Helt til den første bakken. Jeg prøvde å løpe så sakte som overhode mulig, men under 160 var umulig, på toppen fortsetter det slakt oppover - og jeg jogget så sakte at en bil tutet på meg, så etterpå at det var kjente (som sikkert lo høyt), men bestemte meg uansett for å prøve en mer normal fart på neste runde.

Andre gang opp bakken, tok det laang tid før jeg fikk pulsen ned og 3 gang ga jeg opp. Pulsen var nå godt over 165 og ville ikke under. Prøve å roe helt ned på nr.9, men da det ikke gikk ga jeg - føle seg snytt ideen - på båten og løp 'normalt'. Siste km hadde et snitt på 167.


Greide altså ikke å styre unna dopaminene, høyt over alpene, noe man lett kan lese seg til fra bildene, serohigh.
+ for delvis pulssuksess
Generell stemning og inspirasjon:
- it is ten past ten, another sixpack in,
I can feel the rumble like a cold black wind. -


+ også for at det var fin variasjon
og ikke ane hvor langt eller hvor fort det gikk.
Sjekket distansen første gang på 8.
- Leggene var livløse og vonde de første 5, deretter gikk de over til å kunne være slitne. Låret er bedre, selv om sykkelturen hjem var pyton. 3k føyk ifra og var sikkert hjemme 5min før meg. Vi snakker kun om 5km her. Umulig å stå i oppoverbakkene, bena skalv.

Ellers?
Løp jeg på mølle på mandag. Lapskaus restitusjon. Løpedelen holdt i 3km + oppvarming og en lunte kilometer til slutt - resten ble fjelltur - med stigning fra 0-10%. Hele greia ble 9km.

Idag skulle jeg egentlig ha step/styrke + mage, men sovnet av, til tross for at jeg la meg rundt 22. Allergiskit. Uansett hvor mye jeg sover blir det aldri nok.

Oppsummert: (((garmin)))

KITSCH?

Trist som Faen (1999)
- Ari Behn

Fortellinger.
Behns kritikerroste debut.

På leseambisjonslista mi for 2011
var en av målene å lese 1 bok av Ari Behn. Check, hovedsaklig for å avkrefte eller underbygge eksisterende fordommer og aversjoner  
- ja, mine behn problemer er identiske
med de fleste andre behn problemer der ute.

Sikkert kun basert på uvitenhet og frykten for det ukjente
Jeg kjenner jo tross alt ingen dandypompøse forfattende prinsessegemaler.
Dette eksemplaret har jeg også kun sett på tv
- og bare engang in rl, det var da han paraderte nedover trondheimsgatene med sin prinsessebrud, ALLE vet at det bare er mosjonsløp som har lov til å sperre offentlige ferdselsveier.

Jeg trodde også Trist som Faen var en roman og ble skuffet da det var fortellinger. Han kunne nå skrevet noveller som vanlige folk, tenkte jeg,  
usj, så pretensiøst, fortellinger??
Fortellinger - om unge mennesker
som prøve å finne sin plass i en komplisert verden
- står det i beskrivelsen hos bokhandlerne.

Fortellinger - om den unge mannen og pappa'n hans, sier jeg.

Den unge mannen som beveger seg rundt i verden. Småbynorge, LasVegas, biljardbuler, kafeer, de 7 hav? Det er det jeg husker, alt gikk inn det ene og ut det andre - og jeg leste siste halvpart ventende på bussen, full fart
, før jeg kom fram og ga den videre.
- det vage inntrykket den etterlot, var en samling mørke, livstrette tilfeldigheter. Lett forstyrrende men høyts ordinære. Incest og småkriminelle fedre, dysfunksjonelle forhold og mørkets frambrudd. Ingenting nytt under solen og når det kom til språk og form, som er blitt feiret, jubilert og til og med premiert med en 6-terning hos VG, i sin tid, - var det heller uinspirerende.

Jeg likte ikke bildene. Metaforer skurret og enkelte ting som burde ha vært smoothseiling og stemningsskapende fikk meg til å stoppe opp
, hoderistende, klisjeer og upassende adjektiver.
, som: - gleden som pipler ut av far på kafe -
Er det bare jeg som har problemer med piplende glede?

Det regner klisjeer. (shh)
Både når det gjelder språk, steming og karakterer. eg - gamle menn på kafe, ung mann og far, sjømenn, Vegas, bijardhusslers og kvinnene.
Klisjeer i lag, som moderne bryllupskaker,
poundcake og modellingchocolate.
- for alle gamle sjømenn lengter jo etter sin fortids mørke lettsindige rosalita-er.

Helt til siste fortelling. Trist som Faen.
Om 2min puling på do og guttefantasier. Klisje igjen?
- jo, ikke sant? Bare klisjeer overalt.
Det er for jævlig
Trist, hva? sa Richard
Trist som faen, sa jeg -

Den siste fortellingen redder alt.
Binder sammen og kaster et forklarende lys over alle de ulne standardtypene vi til da har lest oss igjennom. Klisjeetypene i klisjespråket. Og jeg kan jo ikke tro noe annet enn at det ligger en intensjon bak, at det er meningen av vi skal stønne aha og rive oss i håret - fordi vi var så dumme at vi ikke skjønte at det var kitsch over klisje og meant to be.

Fordi Trist som Faen var siste fortelling - og lyset gikk opp på siste side - sitter jeg automatisk igjen med et positivt inntrykk. Der og da - og helt til nå, glemte jeg Ari, prinsessegemalen og lot meg fryde av sistesiden og en så solid kistespiker.

Det er som han med ett elegant kostesveip samler grågamle erter i en skinnende pose, knyter igjen med et triumferende HAH og voila = ERTEPOSE.
- og det geniale er at du kan ikke jukse med kun å lese slutten.
Den skinner kun som en motsats til resten.
Uten erter - ingen ertepose, trippelduh.


Mitt eksemplar tok jeg med på bookcrossingmøte
, tvunget bokring. Bokas Reise.


Know your writer:
 
Deprimert og drikkfeldig var teksten under dette bildet som jeg lettsindig klippet fra Vårt Land. Nysgjerrige kan lese artikkelen, jeg gjorde det ikke. Ari har skrevet 4 bøker etter Trist, den siste Vivian Sevinge etc kom i 2009.



 
Mål: Å lese noe av Ari Behn i 2011 = Oppnådd.
Jeg greide å glemme bort forfatteren på slutten og ser ikke bort fra at jeg kanskje leser en til - en dag. Det kaller vi suksess, både for meg og Ari
, så viktig kan altså et avsnitt være!
, men tv-programmene og intervjuene holde jeg meg langt unna.
Arifans??

NOT GUILTY!

Blodmånenatta (2011)
- Guro Sibeko

Mottatt fra CappelenDamm
i forbindelse med
Bokbloggturneen.
Jeg er førstemann
og imorgen er det Askeladdens tur. 



Kaspara mister mamma på havet
og må ha hjelp av de underjordiske i å finne henne.  
En magisk fortelling om sorg, mot og ei jente som aldri gir opp.
Står det i blurpen.

- og det stod det også i de første kapitlene, for det sa morra mi, at de lette på havet og noen ropte Kaspara, Kaspara.
Selv har jeg ikke lest den.
Fordi jeg visste ikke at det var ei barnebok og selv om jeg ikke er imot barnebøker pr.say, har jeg så mye annet å lese at jeg aldri maktet å plukke den opp. April var en lesemåned fylt av lettsindige tilfeldigheter, frydefull og uten forpliktelser. Da er det vanskelig å lese utenfor lystprinsippet.

Men: Jeg føler ingen skyld
, ei heller skal jeg prøve å snike inn en omtale Bayardstyle, du vet der man omtaler bøker man ikke har lest - kun ved å sette i kontekst og dannet sammenlikne med lignende innen samme genre. Selv om coverjenta ligner vel mye på Ronja Røverdatter og merkelig nok får meg til å tenke på Fresia Fantastica - på vei over havet på en hval.  
Ei bok min mor forøvrig hatet.

Cappelen har vært spenstig frampå i hvordan de ser på denne bokbloggturneen. Kun et markedsføringstriks, ble det sagt i en bokbloggdebatt tidligere i år (kan grave opp linken hvis noen er interessert) - og når det kommer til markedsføring har jeg slått et mye hardere slag for denne boka enn noen av de andre jeg har omtalt i turneen. Vanligvis leser jeg, blogger, og setter i hylla/bookcrosser/gir bort.

Når det gjelder Blodmånenatta har jeg stått på.
Ikke-lesing er mye mer slitsomt og tidkrevende enn bok i sofakroken.

• Jeg prøvde først mine 2 barn. Hun på 16 fnøys og henviste til lekser. Han på 12 var for opptatt av Artemis Fowl og ville ikke distraheres - dessuten mente han å være for stor.
• Så tok jeg den med på Påskeferie, for det står aldersgruppe 7-12. 7 års niesa ville ikke lese selv så det er her morra mi kommer inn. Hun leste de kapitlene de rakk i påskeuka og:
• HOLD PUSTEN:
• Både mormor og barnebarn likte den. Selv om de ikke kom langt.
• Likte den nok til at jeg sender den tilbake til midten straks denne ikke-omtalen er ferdig.
• Etter påskeferien prøvde jeg å få nabojenta på 9 til å lese, men hun hadde ikke tid
• & så havnet den igjen i bunken ved senga.

Jeg har altså reklamert mer for denne boka enn noen annen jeg har blitt tilsendt. Løpt rundt på bygda, sunget praise og velegnethet
og snakket om de underjordiske, magien og mora som ble borte
- alt uten å ha lest den selv.
Kanskje leser jeg den til sommeren. 
Men jobben er gjort.
Jeg har markedsført
chaching!

Know your writer.
Guro Sibeko er født på Romerriket i 1975 og dette er hennes 3 bok, men første barnebok. De 2 første, Vingespenn (2009) og Ctrl+Alt+Delete (2010) har jeg heller ikke lest. Hun er lektor, forfatter og opptatt av rasisme og likestilling. Alt dette har jeg selvfølgelig lært på wiki.

Blodmånenatta hos tanum.no
Du kan også følge bokbloggturneen på facebook.
Ikke glem å lese hva Askeladden skriver i morgen.

SENTRUMSLØPET 2011

Livsløs, i transe og helt blottet for energi. Nesten bevisstløs.
Fotografert av min mor på Rådhusplassen, ca 7km. Jeg hørte ingenting, har ingen erindring om å ha løpt her at all. 1 meter unna ropte hun HEIA HEIA, men her var det kun mål og/eller en velegnet, anononym bryteplass som gjaldt. Flaks for meg at det var tett langs hele løypa.

Sentrumsløpet 2011
Iflg. Garmin som mente jeg sprang 10,23km, på:
59,24 = Snitttid 5,48/km
Offisiell tid 59,23.
Garmin har selvfølgelig rett.

Det er 1,5min tregere enn ifjor og kun sekunder unna debuttiden, 2009. Null utvikling med andre ord. Det eneste positive må være at tross alt sprang jeg siste halvpart 1,5min raskere enn den første.
Grafen er egentlig brattere, men ble litt ødelagt av klipp/lim.


Uansett. Det var en strålende dag. Supervær, partystemning, kafeliv, og glimrende middag. Det eneste som burde strykes var selve løpinga. Men jeg kan ikke være for negativ heller, for selv om jeg kjepphøyt og ambisiøst har slengt rundt med - ihvertfall bedre enn ifjor -
, visste jeg jo hvordan det lå an.

Det var VARMT!
og:
Leggen(e) har ikke funket siden asfaltstart, og det ville vært ren magi om den skulle blitt kurert til løpet. Melkesyra er konstant og det gjorde vondt allerede vandrende før start. Allergien og pusten er et kapittel for seg, men slik var det i fjor også, så da gidder jeg ikke nevne det.

Men: hadde jeg visst hvordan det skulle utarte seg, kan det hende jeg hadde holdt meg heiende i veikanten.

Jeg kom meg opp slottsbakken, mirakuløst, og så var moroa over. Km nr. 2 og 3 var jeg konstant på utkikk etter passende brytesteder - men alt var så offentlig og man kan jo ikke bryte i nedoverbakker - eller i skyggen - og man kan ikke gå 2km før mål - ikke når det bare er 10min igjen - eller 8 og ihvertfall ikke på oppløpet - som varer evig, et helt liv, og man løper og løper
, og vet man egentlig ikke beveger seg stort
, også er det over.

Når bananene var spist, leggen tøyd og lidelsenstårer tørket bort
var det jo egenlig ok. En storartet opplevelse
, hvis man bare ser bort ifra selve løpingen.

Banesåret ble høyrefoten.
Først leggen, som var forventet - og forhatt, men jeg var forberedt og hadde en minihåp om at jeg kunne løpe det av meg, hvis jeg var godt oppvarmet og greide holde til 5km. Det jeg burde ha skjønt etter gårsdagens sykling, var låret. Første nedoverbakke, første harde landing på brosteinen og det sakk. Muskelløst, vondt og helt uten motstand. Hver gang jeg landet ga det etter, og for hver nedoverbakke ble det verre.
- ris til egen bak når man tar på seg 3mil sykling med vogn dagen før, men siden ingen av sykkelturene var trening, kun bringing, henting og følging - og i lusetempo, trodde jeg det ikke ville utgjøre noe forskjell. Låret var jo svakt på forhånd.
NÅ, er det urørlig.

Vi var TIDLIG ute. Ingenting er verre enn å stresse avsted og det viktigste er å få velge skap først. Etter noen mnd-er som gym-medlem er jeg erfaren og smart, rett ved vasken, med open space på begge steder. Før ville jeg valgt hjørnet og blitt sperret inne. Tenkte å ta et bilde etter løpet som sammenlikning, men fryktet de rasende, indignerte hordene som ikke ville avbildes i undertøyet.

Oppsummert:
THE GOOD!

• Jeg fulførte og gikk ikke.
• Jeg fullførte tross ekstremt negative tanker og dysfunksjonell kropp.
• Jeg fullførte - fordi jeg stadig så noen som så ut til å ha det værre. - hvis hun/han kan løpe i denne bakken kan jeg også -
• Jeg fullførte og kom meg under timen, noe som etter 6 virket nesten fysisk umulig.
• Jeg fullførte og gikk ikke.

THE BAD & UGLY

• T-SKJORTENE. Vi meldte oss på innen fristen i januar, men ble hverken tilbudt eller så noe til de tekniske vidundertrøyene de reklamerte med.
  
• Sentrumsløpets nettsider, som ikke bare er tungrodde, men de sletter jo gamle resultater, hvorfor i #### er 2010 resultatene borte?
• 8k, slo meg med 5 sekunder. Crisis. Hele min identitet er i ruiner.
• Været, hvor ble det av regnet? Plaskende regn og mindre støv og kanskje hadde jeg greid å pese litt oksygen ned i låret.
• Alle som krysset gatene i tide og utide.

Noen sa at løypa er lengre iår, fordi den har vært for kort tidligere. Skulle de først forandre kunne de fjernet slottsbakken.

Jeg så ikke en sjel jeg har sett før, hverken på nett eller rl, bortsett fra 8k & gammelk (bilde), som landet på 46, tross en legg som var så vond at han måtte ises ned av kelneren under etterpåmiddagen.
Kan jeg få en pose med is til min atletiske men vonde legg?
Kelneren kom med plaster.
- vi var et ynkelig skue der vi humpet nydusjet ut av sats i krypefart. I det ene øyeblikket, spurter du oppløst i tårer og snørr over mål, i det neste kan du knapt gå og tilbringer resten av dagen med is, tigerbalsam - og gode historier.

For det er jo hele moroa.
Etterpå. Historiene, grafene og bildene fra felten
, grimaser og gledestårer.

Ellers? Noen som fikk t-skjorter?
I have to know.