3 GODE BØKER LEST I 2017

Boka jeg har lest denne uka. Det går ikke fort, men det er fordi Anne Enrights The Green Road (lydbok) prioriteres, hver gang. Irsk familiedrama, mye bedre enn jeg forventet.

It's time.
For å få lov til å fortsette med lister, oppsummeringer, motivasjons og (shocker), kanskje også triminnlegg, må det skrives omtaler. Samleomtaler.  Planen er å luke ut krimmen, spare den til påske. Blir da stående med 20 bøker som, til og med for meg er for mange for oppsamling. Årets formel blir derfor treerinnlegg.
Tematisk, uten krav til kreativitet. Alt som kreves er en rød tråd.
Noe så enkelt som:

Tre gode bøker jeg har lest i 2017.
That's right. Lyserosa. Fordi jeg, etter å ha bing-ed meg gjennom årets sesong av Bloggerne, har innsett hvor glad jeg burde være for min uavhengige bokbloggerstatus og at all tvang er selvpålagt. Blogging for money får bare folk til å gråte utbrente tårer på tv. It's true. Jeg så det på Sumo.
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

 Går, Gikk, Har Gått  (2015)
 - Jenny Erpenbeck

Originaltittel: Gehen, ging, gegangen
Oversatt fra tysk av: Ute Neumann (2017)
Kilde: Lånt av Bjørg
Format: kindle

Uten tvil årets leseropplevelse.
Boka jeg har pushet på alle som har vist det minste nysgjerrighet for mine lesevaner.
Høyaktuell og tidløs.


Historie:
Richard, nylig pensjonert professor, sliter med å tilpasse seg pensjonisttilværelse og ensomhet. Han vandrer og grubler og går seg rent tilfeldig på en demonstrasjon på torget. Afrikanere som sultestreiker og vil ha opphold og jobb i Tyskland. Afrikanere fanget i et politisk spill, i et apatisk limbo, mens ordensmenn pusser på ordlyd og regelverk.

Han begynner å oppsøke flyktningene, først av nysgjerrighet, for å høre historiene, intervjue, men blir i prosessen dratt inn i både opplæring, byråkrati og dagligliv. Gradvis forsvinner skillet mellom dem og oss, og vi ender opp med mennesker som hjelper hverandre.

Språkopplæring.
Verbbøying på tysk er sin egen saga.
Gå, gikk, har gått...

Parallelt, med samtidens flyktende står Berlin, krigen (ww2) og muren. De omveltningen som både murens bygging og fall førte med seg.  Langsomheten på østsida. Fast lane i vest. 45år gap. Det er et sterkt bilde og kanskje det som gjorde dypest inntrykk på meg. I min iver etter å pitche boka på bygda er det dette jeg har snakket mest om. Hvordan murens fall så svært forskjellig ut, avhengig av hvilken side du bodde på,  hvordan det som fortonet seg som flukt fra vestsiden, kanskje bare var en østtyskere som skulle rekke toget...

 - Men siden muren forsvant har han ikke hatt oversikt. Etter at muren forsvant har byen vært dobbelt så stor og forandret seg så voldsomt at han ofte ikke kjenner seg igjen i de store kryssene engang. han kjente igjen bombekraterne, med ruiner og senere uten. Enda noe senere stod det kanskje en pølsebod der, eller en juletreselger, eller like gjerne ingenting.  -  Som guttunge, før muren ble bygd, solgte han selvplukkede blåbær på Gesundbrunnen stasjon i Vest-Berlin, for å kjøpe seg sin første gummmiball. Gummiballer fantes bare i Vesten. Da han så igjen stasjonen etter murens fall, var skinnegangen østover gjengrodd med høyt gress, på perrongen stod det bjørketrær og svaiet i vinden. Hadde han vært byplanlegger skulle det få stå slik. Til minne om den delte byen, som et symbol på forgjengeligheten i alt mennesker bygger, eller kanskje bare fordi det er fint med en liten bjørkeskog på perrongen. -

Sier seg selv at jeg lar meg påvirke mer av tida som går enn mer verdslige problemer.
Den universelle ensomheten er sterk nok til at tanken på Richard, som vandrer rundt, alene, somewhat utenfor tiden, (både 45år bak en mur, og tilsidesettelsen pga alder/pensjon), påvirker meg mer enn enkeltflyktningenes tragiske skjebner.
Jeg er et oljebarn. Det er bare å unnskylde på forhånd.
Digression - selv om jeg nettopp leste en artikkel i morgenbladet om at vesten ikke nødvendigvis har skylda for alt, klamrer meg til den... man trenger ikke bære alt..

Går, Gikk, Gått har blitt beskrevet som en politisk roman, eller en politisk kommentar til en av samtids Europas største katastrofer og utfordringer, flyktningestrømmen. Den tar for seg både fordommer, frasene vi liker å lire av oss  (la oss hjelpe dem der der er), og lovgivning. Catch22-aktige lover og tilfeldige påbud som står i sterk kontrast til de fysiske menneskene som trenger hjelp her og nå.

 - Afrikanerne må finne en løsning på problemene sine i Afrika, det er noe Richard ofte har hørt i det siste.  -  Richard forstiller seg hva det isåfall burde stått på huskelisten til mennene han har blitt kjent med i de siste månedene. På han egen liste kunne det kanskje stå:
 . Bestille reparatør til oppvaskmaskinen
. Avtale time hos urologen
. Lese av strømmåleren
Mens det på huskelisten til Karon ville stått:
. Avskaffe korrupsjon, nepotisme og barnearbeid i Ghana
Og på Apollons:
. Saksøke konsernet Areva (Frankrike)
. Innsette ny regjering i Niger som ikke lar seg bestikke eller presse av utenlandske investorer
. Grunnlegge den uavhengige tuaregstaten Azawad (diskutere med Yussuf) -
etc etc.

Det er elegant.
Tiden som går. Det som har vært, opp imot det som er. Går, Gikk, Har Gått.
Det vi ikke vet. Usikkerhetsmomentet. Skal gå. Skal gå. Skal gå.

Leser du intervjuer og andre anmeldelser.
(Ikke gjør det før boka er ferdiglest.) Får du vite at boka er basert på en faktisk hendelse. En konflikt mellom Berlin og en gruppe afrikanere 2012-14, og at det er svært mye av Jenny Erpenbeck selv i teksten. Mer enn du trenger å vite. Les boka først. Sekundærlitteratur/intervjuer second.

Ok, det ble langt, men jeg stresser ikke.
Innlysende at den beste boka får det lengste innlegget.
Wiki om Jenny Erpenbeck.

----------------------------------------------------

The Haunting of Hill House
 - Shirley Jackson (1959)


Lydbok lest av: Bernadette Dunne
Kilde: Storytel
Kryss: Oldtiden 3/50.

Jeg skrev aldri om We Have Always Lived in the Castle, som jeg leste i desember, etter å ha vunnet den på bokbloggjulebord, courtesy of Siljeblomst. Det var alt jeg trengte for å kaste meg helhjertet på gothbølgen til Shirley. Skulle til og med lese om henne til neste biorunde, før jeg fant ut at hun døde lenge før 70.  Spiste seg hjel eller noe. Mulig det kan kvalifisere til galskapsrunden. Death by food er borderline sinnsykt. Ja?

Jackson har fått æren for å ha kickstartet, eller ihvertfall lagt malen for hele gotisksupernaturalskrekksjangern. Jeg er ikke så bevandret i dette landskapet og er derfor fornøyd med å starte med utgangspunktet. Det er ikke veldig skummelt. Alt er lekende og slentrende, nesten en slags comedy of manners, i dunkelt herskapshus. Det er under overflaten det syder. I sprekkene, tårnene, og underbevisstheten mørket befester seg. Litt som Maria Lang og hennes (erotiske) forhold/plass i krimsjangereren. Det er pent på utsida, mennesker i mellom. Og du kan, som solskinnsleser, lukke øynene til alt du ikke skjønner, å lese rett fram...

Rent bortsett fra; blod på veggene, skrik i natten og trekk langs gulvet..

Er det huset som er ondt og spøkende, eller er det menneskene?
Det har blitt hevdet at det er nettopp dette usikkerhetsmomentet som gjør at boka leses med like stor entusiasme og innlevelse idag. Du vet, femtitallet = victoriatiden, alt var så dypt fortrengt at man fremdeles ikke ser forskjell på innsida og utsida.

Historien:
Du har et 1stk Haunted House, hjemsøkt, kjent for sine overtramp.
En Dr.Ekspert på det overnaturlige, 2 unge kvinner, 1 ung mann (husets arving) og et meget mutt forpakterektepar. Etterhvert doktorens (fornøyelige) kone og assistent,  også eksperter på det overnaturlige.

Doktoren med 3 gjester flytter inn i huset for å dokumentere spøkelser og hauntedness.
Nå skal ikke jeg skissere hverken handling eller outcome, null spoiling, men huset er fantastisk og jeg hadde gladelig flyttet inn, provided vinduene lot seg åpne, og fortidssøstrene holdt seg unna.

NB! App, holde seg unna, varsko for mulig spoiling i kommentarfeltet.

Wiki om Shirley Jackson.
-------------------------------------------------------------

 Harpiks  (2015)
  - Ane Riel

Oversatt fra dansk av: Cecilie Winger
Kilde: Leser-e-eksemplar Aschehoug
Format: Kindle.
Flere bloggere: Berit, BokogPalett, Lena


Jeg fortsetter med store skremmende hus.
Denne gangen på ei øy i Danmark.  Jeg mistenker at forfatteren har sett alt for mye daytime teevee, (husk at jeg nettopp har tilbrakt 2 sykeuker foran boksen, jeg vet alt om dr.phil, extreme hoarders og de som er så overvektige at de må hentes ut med heisekran).

Det er nettopp dette boka handler om.
Foreldrene til lille Liv, en gang så vakre, unge og ressurssterke har nå gitt seg over til hver sin kjapt eskalerende diagnose. Far hoarder (har ikke noe godt passende ord, samler, funker ikke), mor er så fet at hun ikke kommer seg ut av senga.  Liv er overlatt til seg selv, med kun sin døde lillebror som selskap. Hun må skaffe mat (og ting til far)og huset blir stadig fullere av - søppel, kaniner og støv. Far har meldt henne død. Og bokas første setning er:

- Det var mørkt i det hvite rommet da far drepte farmor - 

Omsorgsvikt på det groveste, men boka reddes av at alle elsker og er snille med hverandre.  Det er ingen frykt, vold, overgrep, utover dette åpenbare avviket. Det gjør at vi får oppleve situasjonen gjennom Livs øyne, uforstyrret se hvordan naiviteten viker for vissheten om at noe er galt.
Something rotten in the state of Denmark..

Hullene i historien fylles inn av brev fra mor, og slutten er skjemmende enkel.
Likevel. Verd lesetiden.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Hadde jeg vært terningkastblogger ville jeg sagt, femmer, firer, treer.
(Toerne spares til påskeinnlegg, har lest mye tvilsom krim iår)
Har du, skal du lese, leser har lest?

Tilbake til lister, kryss og telling.
Det er drøye 2 uker til neste biorunde, de unge (30-) og gamle (70+) døde.
Foreløpig ser det ut til at jeg velger Tomalin, om Thomas Hardy.
Han ble nesten 90.

SIN BRORS VOKTER

Dommeren 
og hans Bøddel  (1952)
 - Friedrich Dürrenmatt

Originaltittel: Der Richter und sein Henker
Oversatt fra tysk av: Kaare Lervik





Årets bok nr.3 i Lines lesesirkel.
Der vi i år leser bøker vi godt kunne unnvært
før vår død. 2013 i samfunnstjenestens ånd. 
Vi leser, så slipper du.

Dürrenmatt var sveitser, maler, filosofistudent, teaterkritiker
og i dette tilfelle krimforfatter av ei miniflis av en krimroman på ca 120 sider.
, som selvfølgelig er grunnen til at jeg så lett hoppet på marssirkelen. Overfladisk er mitt middle name
, det kortere bok, det mer entusiastisk lesing.

Slike frivoliteter straffer seg selvfølgelig. 
Boka tok hele mars. Innimellom føltes det som jeg leste hver side 7 ganger. Jeg sovnet, startet på nytt, og sovnet igjen med brillestengene i alle retninger og boka klemt over nesen. Uten minne om hverken plott eller hvor lang jeg var kommet.

I flere innlegg nå har jeg beskyldt Udødelighetens Elixir for drap av lese og livslyst, men Dürrenmatt slipper fiolemeg ikke unna han heller.  
En kombo jeg ikke unner noen. 
Udødelighetens Elixir på øre og Bøddeldommeren i senga.


Historien
, inkludert morder, bøddel, dommer og offer.
Normalt ville jeg her advart om spoiler og morderavsløringer, men siden boka mangler både spenningskurve og skikkelig mordetterforskning, taper du ingenting på å lese videre.
Igjen: - jeg har lest, du slipper.

Ok: En politimann blir funnet død og gammeldetektiv Barlach med magekreft, settes på saken, sammen med unge progressive Tschanz. Sporene fører i retning av en gammel kjenning, yrkesskurk Gastman, som ender opp skutt av Tschanz, som deretter tar selvmord. Så tilsynelatende enkelt.
, men nei: egentlig er det misunnelige Tschanz som er morderen, men Barlach trekker i tråder og får Tschanz til å skyte Gastmann for tidligere synder, før han avlørere at han vet hva Tschanz har gjort, noe som tvinger ynglingen til å ta sitt eget liv. 

Alt dette klekker altså Barlach ut på egen hånd, uten å dele med leser eller politisjef, mens han gjør alt for å hindre normal etterforskning ved å generelt oppføre seg som et sidrumpa drog. At Tschanz var morderen er også innlysende, hvem skal det ellers være hvis det ikke er Gastmann, og ikke politisjefen?

At boka er en dårlig unnskyldning for krim, og genren kun virker valgt for å belyse et ekstensielt og/eller moralsk dilemma rundt skyld, uskyld og hvem kan heve hammeren på dommens dag, klandrer jeg ikke Friedrich for, dette var hans første forsøk - jeg kommer ikke til å lese nr.2 
, og noe må man da bruke filosofistudiene til.


Dilemma?
Spørsmålet: Er det ok av Barlach og sette seg til dommer over skurken Gastmann ved å få han drept for en forbrytelse han ikke har begått, kun fordi han har sluppet fri fra andre forbrytelser? Sånn rent  bortsett fra dødsstraffaspektet og at jeg ikke vet nøyaktig hvilke udåder Gastmenn beskyldes for, svarer jeg JA. Har du voldtatt A og sluppet fri, gjør det meg lykkelig at du blir dømt for voldtekten på B, selv om du ikke gjorde det. Hvis Bs egentlige voldtektsmann i tillegg skyter seg selv er alt som det skal være.
Alles in ordnung, sans dilemma.

 , det eneste som mangler er at også Barlach bukker under for å ha satt seg over Gud, på øverste pidestall for å dømme levende og døde, mennesker og dyr, beleilig da med denne magekreften og kanskje er det her ekstensialismen kommer inn,  i form av god gammel religionsdiskusjon.
Er jeg min brors vokter? 
Et tu, Brutus?

Barlach hos tanum.no
Min er lånt på biblioteket
Flere norske bloggere:   
Hele lesesirkelen.

Know your confused writer:

Ifølge Store Norske Leksikon
handlet alle Dürrenmatts verker, om rettferdighet og nåde, og han skrev alle sine dramaer som komedier. Dette forklare nok mangt for hadde jeg ikke sovet så mye under lesingen av denne kan det godt hende jeg hadde ledd. Det var jo morsomt både med sær etterforskning, liket i bilen og hvor vrang Barlach var hver gang det ble snakk om moderne detektivarbeid.

Årets første 1001-bok.
Årets målsetting er 20.

WHODUNNIT???

Roser, Kyss og Døden  (1953)
Mord på Kirkegården  (1954)
 - Maria Lang

Lesereksemplarer mottatt fra Silke Forlag.
Oversatt fra svensk av: Peter Grøn
Nyutgivelsebearbeidet av: Kari Wærum

Svensk mysteriumskrim fra bygd og femtitall, der morderen alltid er noen vi kjenner.
Mordetterforskere: Kriminalkommisær Christer Wijk og Puck, 20 år, nygift og mørkhåret.

Hadde jeg ikke under fjorårets bokbloggtreff sittet på samme bord som Karin hadde jeg sikkert hoppet over disse bøkene. Det var noe med layout, frills og dills som ikke appellerte. Perlesuperlativer og krimdronningsammenlikninger smøres for tjukt på og jeg er  steil og fordomsfull..

Men, Karin snakket varmt og inspirerende, fnøys av min indre kronologislave og dyttet meg bestemt tilbake til bokbordet for å hente nr.3.
Nr.4 kom med Silkeposten for noen uker siden.
Fremdeles får jeg påtatte astmaanfall over å ha hoppet over 1 og 2.

Maria Lang - aka Dagmar Maria Lange, levde fra 1914 til 1991. En lektor med doktorgrad som skrev 43 krimbøker og ble Sveriges første krimdronning. Bøkene ble oversatt og utgitt i Norge på 60/70-tallet, og fra 2011 på nytt fra Silkeforlag., som av en eller annen merkelig grunn har valgt å hoppe over bok nr.2??  
Noen som vet hvorfor?

Først som sist:
Helt uforstående og uenig med de som sammenligner disse bøkene med Camilla Läckberg sine. Maria Lang er i en annen divisjon
, og herlig fri for parallellhistorier.

If you're looking for trouble - then Skoga's your place.
Bloggen jeg lånte dette bildet fra - forteller at Dagmar aldri var å se i hjembygda Nora fordi hun sov hele dagen og skrev om nettene og at filmen Rallybrudar, som jeg faktisk har sett flere ganger, har filmet flere scener akkurat der Dagmar sitter. 


Sold!
Det var Agatha Christie sammenlikningen som overbeviste meg. Agatha er den eneste krimforfatteren jeg i voksen alder vitende har lest i tilfeldig rekkefølge. Det er jo ikke så voldsomt Poirot og Marple utvikler seg fra bok til  bok. Ingen nye kjærester, ingen nye barnebarn, kun fjerne slektinger, døde naboer og landsbyboere og bekymre seg om. Rammen er kulisse.
Mysteriet og mysterieløsningen har hovedrollen.


Slik er det hos Maria også - nesten
, og hvis vi ser bort ifra Christer, Puck og Einar (og Skoga)
, og at femtitallssverige må ha sydet av et fortrengt, altoppslukende begjær, som forfatter Dagmar såvidt makter å legge landsbyidylllokk på. Svenskebygda bugner av veldreide blondiner i trange, blanke silkekjoler, forsmådde elskerinner og kjærlighetssyke gubber.
B(e)rusende ungdomshormoner i luft og  vann.

Utroskap, løgner og begjær står i sentrum for begge bøker
- og jeg regner med og håper at det også fortsetter på samme kjødelige vis.

De tre hovedpersonene fornekter seg heller ikke.
Nygifte Puck ser ut til å lyste ufortrengt etter Christer.
Christer seg ikke ut til å ha noe imot å bytte forloveden med Puck
Og ektemann Einar, sukk
, kan ikke se en kvinneankel uten å miste tråden i enhver sammenheng.
Han drømmer, sikler og følger til kirke, og jeg håper inderlig at forfatter Maria beholder paret unge og sjarmerende nygifte serien ut, for Einar Bure som femtiåring ville tatt seg bedre ut som rødmusset gentryslask i en Austenroman enn, ettertraktet ektemann og sidekick - til sidekicket Puck.

Hadde jeg vært Puck, eller Dagmar,  hadde jeg gjort kort prosess og latt Einar slå hodet hardt i en gravstøtte slik at Puck og Christer, kunne surfet på lystne blikk og uforløst seksuell spenning resten av serien
, slik som alle vet er helt normalt og uungåelig
blant partnere i mordetterforskning.

fra Roser Kyss og Døden
 - Han fulgte blikket mitt. Men jeg forstod snart at det ikk var de store, lyserøde klatrerosene som fremkalte det beundrende uttrykket i øynene hans, for foran huset stod Gabriella i gul badedrakt og en hvit, knekort badekåpe. - s35

Innså i samme øyeblikk som jeg skrev at jeg er gammeldags og Dagmar forut for min tid. Ekteskapet er naturligvis ingen hindring for vill og uhemmet flørting, ikke lar hun ting være spesielt uforløste heller. Gjetter på at det både er høylytt og fullbyrdet i Einars drømmer om Barbara.

fra Mord på Kirkegården:
 - Øynene, som også var temmelig svarte, spurte ergerlig sine speilbilder hvorfor selv forelskede ektemenn og begavede dosenter i middelalderhistorie stormer i vei som løpske hunder når de får ferten av en grønnøyd blondine ... uansett hvor banal og middelmådig hun for øvrig må være. -  s109
, etter horny Einar først har innrømmet og ha drømt om B og deretter sneket seg opp av sengen og fulgt henne til kirken.
 - Etter kirketid hadde Einar klart å rive seg løs fra Barbara,... - s117
 - Under middagen var Barbara livlig, pratsom og meget vakker. For en gangs skyld tilgav jeg faktisk min mann at han stirret som forhekset på henne. -  s153 
osv osv,,


Sex aside: 
Oppskrift så langt?
Kriminalkommisær Wijk og/eller nygifte fru Bure dukker opp på gods eller landsby og før du aner ordet av det er noen døde. Selvfølgelig er det helt tilfeldig at de befinner seg på samme sted.
Eg: I bok3 skulle Puck og Einar, besøke Christer og hans nye smellvakre forlovede. 
I bok 4 var ekteparet Bure på besøk hos presteonkel Tord og Christer ble tilkalt da mordet var et faktum.

Roser, Kyss og Døden - handler om kriminalkkommisærens forlovelse og hennes familie
Mordet på Kirkegården - handler om presten og kjøpmannen

Puck er altså fortelleren, men utover å høre skumle lyder om natten og være først på åstedet, synes jeg ikke hun bidrar til etterforskning. Hun beskriver de impliserte, grunner over problemstillinger, finner kanskje den hemmelige lappen som bidrar til løsning, men noe partner er hun ikke. Christer er tenkeren. Mannen. Han grubler i stillhet og serverer morderen på poirotpolert sølvfat.

Puck er den betrodde lytteren
, hør nå her min kjære Watson
, speilet og den som får Christer til å skinne.

Typisk? 
 I begge bøkene samles alle impliserte i samme rom før Christer kommer med fasiten, eller, improviserer fram sannheten ad omveier og med utilsikted hjelp fra Puck.

Agatha-plagiat og tribute på samme tid
, noe det også spøkes med i teksten.


Ja, selvfølgelig skal jeg lese resten av serien.
Det er lettbent og underholdende, og imotsetning til mange av dagens krimbøker presenteres det nok nye karakterer/mistenkte til at det blir interessant å selv prøve å finne morderen. Til min store forundring gjettet jeg det tidlig i bok3, men bommet totalt i Mordet på Kirkegården. Muligens betyr dette at plottene er svært gjennomsiktige, for normalt lar jeg meg alltid lure, selv på tv, med ledende musikk og blod på overallsen.

Kilde: Lesereksemplar fra Silke Forlag
Flere norske bloggere:  Karin, Tone og  Randi
Film og tv-serie i seksdeler er på vei.
 

 Know your writer:

Måtte vi alle få egen statue i hjemby og bygd.
, som Grete Waitz, Olav den Hellige og Dagmar.
, og måtte vi få den mens vi enda er oppegående nok til både vetorett og valg av skulptør.


Og til de som lurer:
Nei jeg har ikke blitt bokblogger på helttid
, det er bare dårlig stelt med kondisjon og løpsmotivasjon.
Muligens er det et tegn på dyp depresjon at jeg ikke har lastet
ned ei eneste løpeøkt siden slutten av desember. 
Garmin sprenges snart.

ALLE DE VAKRE KONENE

The Long
Goodbye (1953)
- Raymond Chandler

Lydbok lest av:
En hel cast, BBC Radio 4,
Full-Cast dramatisation.




Nr. 6 av 7 Philip Marlowe romaner.
Kronologiblunder: Jeg tok feil av denne og nr.2 Farewell my Lovely.

BBC hørespill, altså, noe som må? bety at den er forkortet. Det sier jeg basert på min store forvirring, nesten ikke eksisterende spilletid på 1,5t og kun 2 cds. Det irritererer meg mer enn ord jeg ikke kan
, mer enn M.Gaup og barnetv Vera.

Etter forrige Chandler bok, Big Sleep, som ble lest i lesesirkel, og var morsom, snappy og eloquent, var det flere som nevnte at denne var mye bedre, noe som automatisk høyner forventningene.
Enkle sjeler starter høyt.
Nå var det egentlig Farewell my Lovely de siktet til, men det oppdaget jeg først nå.

Dessverre gikk det her så forrykende at jeg slet både med plotdetaljer, geografi og kronologi. Før jeg egentlig hadde forstått noe som helst var den ferdiglest og jeg ante fremdeles ikke
who done it.
Googlet morderen i etterkant,

Story:
Marlowes nye fyllikvenn trenger skyss til Mexico
Marlowes fyllikgvenn tar selvmord og M blir arrestert
Marlowe blir hyret for å finne fyllikforfatter med vakker kone
Marlowe finner fyllikforfatteren
Marlowe må passe på fyllikforfatteren og blir forført av vakker kone
Marlowes fylliksvenns vakre kone er drept
Marlowers klient, fyllikforfatteren tar selvmord
Marlowe blir stadig forsøkt skremt bort fra etterforskning
Marlowe løser saken (uten meg)
- and that who is dead does not always stay dead -
- tilfeldig sitat fra Vampire Academy.

Boka er glimrende lest.
Distinkte karakterer, spennende dramatisert, skummel musikk og slepne akksenter, men som sagt, det gikk altfor, altfor fort. Jeg hater kortversjoner like mye som epiloger. Føler meg snytt, men krysser uansett av for nok ei lest
1001 bok. Det er nå.17, jeg nærmer meg.


Kilde: Biblioteket
, som endelig har begynt å ta inn engelske lydbøker.
I flere år nå har de kun hatt ei eneste.
Fant ingen bloggomtaler om selve boka
, de fleste ser ut til å være mer opptatt av filmen.
Bla: Svarte Kanoner, og resten av internettet.
Si ifra hvis jeg har gått glipp av omtalen din.

Anbefaler jeg?
Kort summert: Jeg aner ikke, men sier ja in good faith.
Fordi jeg likte det lille jeg hørte. Samtidig fikk jeg ikke den samme godfølelsen av denne som BS, mindre driv og humor, men dette er sannsynligvis pga format, lengde og kanskje også mangel på konsentrasjon. Marlowe framstår mer melankolsk og tankefull, som sikkert beregnes som en positiv utvikling
, men jeg savnet den snappy tegneseriementaliteten
, kanskje finnes han i papirutgaven?


Know your writer:
Chandler selv mente dette var hans beste bok. Samfunnsspark med base i eget liv. Muligens pga all alkoholen som renner igjennom.
The good life og tomheten
Filmen er en klassiker, selv om den avviker rent plotmessig fra boka. Jeg må vel ta ansvar og se både denne og Bogarts.

Noen som har sett begge?

RING THE LIVING BELL.

Fahrenheit 451 (1953)
- Ray Bradbury

Guy Montag er brannmann, som i denne dystopien er det samme som en bokbrenner. Bøker er forbudt. Veggene er tv-skjermer, kona suicidal og etter et tilfeldig møte med nabojenta - åpner han ei stjålet bok - og øynene.

Papir brenner iflg. Bradbury på 451 Fahrenheit
, selv om onde tunger påstår at den rette tempen er 450 Celsius.


Dette er nok ei bok om litteraturens makt, lesing og det skrevne ord. Hvordan bøker fjernes for å kontrollere folket - mye skummelt mellom 2 permer. Ikke bare viten og ideer, men følelser. Store navn kastes rundt, lærere lever i eksil og bibelen er sprengstoff.

Standardtolkningen av denne boka , selvskreven på utallige pensumlister - er at den kritiserer styresmakter og sensur. McCarthy og kommunismehets, let's dumb down the people, bort med bøker
- & brød og sirkus all around.

I et intervju fra 2007 sier Bradbury selv at dette slettes ikke stemmer og ALLE har misforstått. Boka er derimot en mediakritikk. Hvordan spesielt TV har erstattet litteraturen.
Bradbury, a man living in the creative and industrial center of reality TV and one-hour dramas, says it is, in fact, a story about how television destroys interest in reading literature.

Lett å si 60 år etter sier nå jeg - men fantastisk å ha skrevet ei bok som et halvt århundre++ senere viser seg å ha vært scifi-visjonær og tegnet et skumt bilde av elektronikk og ensomme menneskesjeler.
eg - seashell i ørene med radio og bølgebrus på tur - tv-vegger og reality.

Men vi leser nå ihvertfall fremdeles - noen påstår av vi til og med leser mer enn på lenge - faktisk er det jo nå nesten trendy med lesing - thanks to HarryP, huggtenner og lesebrett. Hvem skulle trudd?

Jeg leste boka med både sensur og død over litteraturen i hode og synes begge deler er helt greie tolkninger. Det handler jo for det meste om forbudte bøker og lesingen kraft til forvandling - både indre og ytre.

Mest interessant er Bradburys innblanding og den nyaktuelle oldisdebatten om forfatterens død - har han lov til å meningsytre seg om teksten? - når/hvis/om han likevel gjør det - forandrer det noe? Er hans intensjon viktigere enn hva vi som lesere oppfatter - hva lesere før oss har ment? litteraturforståsegpåere?

Gode gamle litt.vit spørsmål - og jeg er er en god gammel all-makt-til-leseren-leser, noe som kun betyr at det som teller er det ferdige produktet og hvordan jeg oppfatter det - med all min baggage, hva nå enn forfatteren må ha ønsket å få fram - nå er jeg hverken spesielt nyvinnende eller revolusjonerende - så i de fleste tilfeller vil dette sammenfalle med de fleste andre, tsk.


Boka ble filmatisert i 1966 med samme tittel.
Jeg har ikke sett den - men Idiocracy har jeg sett - 2006 versjonen av hva som kan skje (har skjedd) enkelte plasser i verden når man leser for lite og ser for mye TV.
- Jeg er sikker på at Bradbury har sett den.

Fahrenheit 451 hos tanum.no og t-skjorta.
Noen andre som har lest boka?
, sett filmen
, enig med Bradbury?