I think I Love You (2010)
- Allison Pearson
Påskeferieboka.
Men jeg har ikke giddet før nå.
Egentlig gidder jeg ikke nå heller.
Kjøpte denne på whim, fordi jeg leste baksiden
og synes den minnet om Juliet, Naked.
Voksen dame finner ut at moren i tenårene underslo en konkurransepremie der hun kunne ha møtt sitt tenåringsidol og bestemmer seg for å kreve prisen i voksen alder.
I utgangspunktet potensielt svært fornøyelig. Faktisk får jeg nesten lyst til å lese den på nytt bare basert på denne korte oppsummering.
Dessverre blir alt dette potensialet knust av tenåringsidolet identitet. Hovedsaklig det faktum at Allison istedet for et fiktivt fortidsidol, har valgt et sprell levende 60s ikon.
Hvem? David Cassidy. Yep, et fenomen, elsket av millioner av ungpiker, før han brått falt fra fame til obscurity, men han lever fremdeles, blir intervjuet i slutten av boka og da sier det seg jo selv at man ikke kan dikte opp hva som helst. Begrenset storyline og all fantasi og usikkerhet blir ført over til bokas egentlig helt, Bill, som i gamle dager skrev for et ungpikeblad og diktet opp Cassidy facts.
Superhiten boka henter tittelen ifra.
Wiki for deg som abslutt må vite mer om David Cassidy
Heltens og heltinnens veier krysses såvidt på legendarisk 60s konsert før de skilles og ikke møtes igjen før noen som virker som et halv liv, en leseevighet om Cassidy, jentecrush og ting man egentlig vet, i langsomt chiclit tempo, uten høydare, eller overraskende momenter.
Ei dødskjedelig bok, jeg ikke vil anbefale til noen
, bortsett fra de som selv elsket Cassidy way back when, og da bare for biografiske detaljer og sluttintervjuet. Jeg brukte hele påska, tvang meg igjennom, for sånn er jeg bare, og nå som omtalen er ferdig, kommer jeg aldri til å tenke på den igjen.
Satte den i bookcrossinghylla på OsloS i vår en gang, i det håp at den med max flaks og riktig leser, maybe vil spre litt glede, baby.
Bokas Reise.
Sagaen hos tanum.no
Dette er mi andre Pearson bok. Den første, I don't how she does it, som jeg heller ikke var noe kjempefan av, var pur komedie og lesefryd i forhold til denne.
Jeg skjønner at jeg bør ta en lang runde utenom denne boken hvis jeg ser den i bokhandelen!
SvarSlettMM, du er blodfan av Cassidy, selvfølgelig, da vil du mimre nostalgisk, eller ønske at du var født i 'gamle' dager.
SvarSlettHan var jo et fenomen, datidens Hannah Montana og det burde jo ha interesse for - noen -)
Nei, jeg er nok ingen Cassidy fan. Kjenner såvidt til ham men kanskje jeg burde finne ut av hvordan 60-åras Hannah Montana var? Jeg er for ung for den ene og for gammel for den andre.
SvarSlettJeg likte virkelig ikke I don't know how she does it. Leste den for en del år siden og skjønte overhodet ikke hva som er bra med den. Når jeg tenker meg om er jeg faktisk usikker på om jeg fullførte den i det hele tatt, og det er svært sjeldent at jeg legger fra meg halvleste bøker. Så takk for tipset om å ikke lese:-)
SvarSlettEndelig fikk jeg forklaringen på din kryptiske Cassidy-kommentar i påsken. Inntil nå trodde jeg du skulle skrive særemne om mannen.
SvarSlettJeg er i det beinharde og kritiske hjørnet i dag, og spør meg hva som er poenget med å utgi slike bøker. De er da ikke godt for noe, når de verken underholder eller horisontutvider. Gjesp.
Tenker det finnes millionvis med Cassidysæremner der ute, mange sikkert riktig så underholdende. Kanskje det er en ide fora lesemaratonet, Samlede Cassidysæremner fra alle verdenshjørner.
SvarSlettKarin: Jeg var heller ikke kjempebegeistret for den forrige boka, skjønner ikke hva jeg tenkte på da jeg kjøpte denne, I don't know er stjernekomedie i sammenlikning.
- og ladybug, jeg har barn som har sett alle HM episodene, ergo har jeg også sett mange flere enn jeg kunne ønske. The Patridge Family var forhåpentligvis bedre.