Viser innlegg med etiketten Bokbloggerprisen 2013. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Bokbloggerprisen 2013. Vis alle innlegg
lørdag 22. februar 2014
SOUL VACATIONS OG GRØNNERE GRESS
Fugl (2013)
- Lisa Aisato
Bloggens første billedbok.
Jeg samleser kortlista til
Bokbloggerprisen 2013.
Siljeblomst
har ansvaret for Fugls februarsamlesing og hos henne finner du
omtaler, faglig stoff om billedbøker og intervju med Aisato.
Alt det andre = den offisielle siden.
Det var det praktiske.
Historien:
Fugl handler om ei jente som ønsker å fly med fuglene til varmere strøk
, men hverken har fjær, nebb eller vinger, og derfor må bli igjen i vinteren.
Boka lå på stuebordet i flere uker før jeg kom meg til å åpne.
Femtenåringen var tidligere ut. Han leste den i en reklamepause.
- Hva er dette, kjære verdens beste mor?
- Bok med bilder, gutten min.
- Tenksomme hmmms ,men han leser.
- Hva synes du da, lille venn?
- - Best of both Worlds -
, i vår familie snakker vi høflig og kjærlig til hverandre
, ingen rullende øyne, fjortisstønn og kjeftbruk...naturlich.
Egentlig kunne omtalen sluttet der.
, for etter å ha lest den selv - eller sett på bildene, som tar mye lenger tid enn teksten synes jeg det var flott oppsummert, resten er honningmelk og smør på flesk.
Jeg leser billedbok ,assosierer, løpende.
Og er enig med absolutt alle andre.
Boka er fortryllende vakker. Fargene. Bestefarhjemmet. Jenta. Fuglene.
Ufattelig trist: Fargene. Menneskene. Vinteren. Jenta
Tristest av alt er siste bilde der bestefaren gråter og venter på våren
, og skal jeg tenke tilbake til tidenes morgen da jeg høytleste for mine barn, som i de aller fleste tilfeller gikk ut på å¨finne på hverdagsakseptable ting til enkle bilder, grunnet en forkjærlighet for Disneybøker med ubrukelig tekst, ville dette blitt særs slitsomt som legge-seg-bok.
- og så gråt bestefar fordi jenta reiste sin vei.
- hvorfor, hvorfor, hulk, hulk
, neiii, han gråter ikke på ordentlig, bare gleder seg til våren og fuglene
, neeiii, han gråter ikke fordi hun er borte, men fordi hun kommer tilbake, gledestårer.
GLEDESTÅRER, hører du.
, hvorfor, hvorfor..
, nei hun dro selvfølgelig ikke sin vei, hun er bare inne i huset, for det er klart småjenter ikke forlater mor, far og besteforeldre, hun er selvfølgelig bare fugl når det er vår og de kommer tilbake.
, hvorfor, hvorfor? - GLEDESTÅRER
, tenk hvor glad vi blir når du kommer tilbake
, tenk hvor glad mormor blir når du kommer på besøk,,
, tenk hvor høyt man ler etter tårer
, ok, hun dro fordi hun var ungdom, alle drar da, du også
, men det er evigheter til, evigheten
, ikke før mitt ravnsvarte er blitt grått og du har fått fjær
Det blir vel fint. GLEDESTÅRER, sa jeg
Man er ikke gjennomglad før det renner, skjønner du vel...
Med tanke på at vi knappast overlevde Mufasas død i Løvekongen, og jeg først etter uker hadde fått hjernevasket døden til en hyggelig ting som hadde med skyer, kake og dansende løver å gjøre,
, glade tanker, minner, himmel - og se hvor Simba smiler nå.
Med tanke på at jeg neste skapte nabotragedie da jeg ga bort boka om Cordelia som må i fosterhjem til femåringen som ble livredd og trodde de skulle kvitte seg med henne.
Moodmanipulator: og en av de tristeste sangene. Tell me:
Did you finally get the chance to dance along the light of day
, and head back toward the MilkyWay.
Bildet har makten i sine 1000 ord.
Lisa Aisatos bilder er mektige, vakre og skremmende.
Jeg har lest i andre omtaler at de tolker inn pubertet, forandring, anderledeshet. Å rive seg løs, bli voksen. Å forlate hjemmets lune rede. Å ønske seg bort.
Å ønske noe annet. Å fly.
I intervjuet hos Siljeblomst sier Aisato dette om målgruppen.
- Skal jeg være ærlig tenkte jeg ikke noen bestemt målgruppe. Jeg tenkte at det kunne være en bok for mennesker i alle aldre. For de minste; et spennende, merkelig eventyr. De litt eldre kunne lese egne erfaringer og assosiasjoner inn i boka og kanskje se noe mer enn det eventyret de minste ser. For de voksne kunne kanskje hele historien være en metafor for noe annet. Først og fremt ville jeg lage en bok som kunne skape dialog mellom voksne og barn uansett hvordan de leser boka.-
Selv heller jeg mot at den passer for litt større barn.
Så store at de makter å selv lese, å overleve hulkingen etter Tom i Villmarka.
Å reise fra katten sin, sukk. Det er også en fordel å ikke gå fullstendig i oppløsning på bestefarsidene i Heidi. - du vet når han løper ned fjellsidene, eller når Heidi kommer med rundstykker.
Formatet derimot heller mot mindre barn og høytlesing.
Sidene er store, tynne og overlever ikke klisne nugattifingre, laminering?
Bildene er tjuvlånt fra http://www.aisato.no/
Trekk pusten.
For voksne er boka, som sagt, vakker, og trist og vemodig.
Det er det gyldne, det grå, og de små, som må gå.
Det er alltid tristest for den som sitter igjen under treet, alltid alderdommen
, myrstråene, og de egoistiske små fuglebarna flyr sorgløst avsted
, forlater det gyldne hjemmet for grønnere gress bortenfor.
Jeg gjetter det ikke varer lenge før de begynner å kvitre
om hvorfor hun er så mye større og tyngre og tregere.
Allt du flykter fra har du alltid med deg, uansett hvor høyt du flyr.
- run but not hide -
, så kommer hun hjem og legger skylda på bestefaren
, mens han lukker ørene og bare er glad for at hun rakk seg hjem før han døde.
Slik går det når ustabile voksne leser billedbok. Leser sine egner metaforer, frykt, og twisted drama inn i historien, som forfatter Aisato foreskrev.
Man skal være glad for at jeg har store barn med ambisjoner om lange utdannelser uten barnefødsler, slik at det går noen år før jeg igjen slippes løs på de små med kreativ høytlesing.
Jeg lånte boka på biblioteket
, men kommer allerede i mars til å gi den bort i bursdagsgave
, på tross av alt jeg har sagt
, fordi jeg ofte tar feil og forfatter Lise sikkert har rett
, til en ett-åring.
Fugl hos tanum.no
Andre bokbloggere? Yes
, hele rukla, lista finner på Bokbloggerprissidene.
Vakkerlisa.
Lisa Asiato er født i 1981 og debuterte som barnebokforfatter i 2008, forøvrig er hun illustratør, billedkunstner, eks.butikkdame og jeg leste et glemt sted at hun betrakter seg mer som håndverker enn kunstner. Bibliografi, bøker og alt det andre finner du som vanlig på wiki.
I Bokbloggerprisens åpne klasse konkurrerer hun for heder og ære mot en ungdomsfantasy (Odinsbarn) og ei diktsamling (Urd). Magefølelsen min tror fremdeles Odinsbarn trekker vinnerstrået, men tar jeg feil er Fugl en høyverdig vinner.
Neste bok ut i samlesingen er Agnes Ravatns Fugletribunalet.
Lise styrer skuta. Jeg har allerede lest og omtalt - her.
, lørdagen avsettes heved til OL 3mil og Fuglomtaler
, endelig kan jeg lese hva alle andre synes.
Etiketter:
2010s,
Billedbøker,
Bokbloggerprisen 2013,
Bøker,
Lisa Aisato,
Norge
onsdag 15. januar 2014
2013/BOKBLOGGERPRISEN/JACOBSEN/RAVATN/LANGLISTA/SUTRING/2014
Disse bøkene har ingenting med Bokbloggprisen eller bøkene nevnt i dette innlegget å gjøre, det nærmeste jeg kommer relevans er at jeg planlegger å lese noen av de innimellom årets norske 2014 bøker. Og at jeg ikker orker å ta nytt bilde.
Bokbloggerprisen 2013.
Er det som opptar oss bokbloggere mest i disse dager.
Kort oppsummert: Norske bokbloggere leser norske bøker, nominerer og stemmer fram sine favoritter i 2 kategorier, og deler ut pris til de heldige vinnerne på neste Bokbloggtreff, i September.
Bak ide, planlegging, regler, kreativ utførelse og alt manuelt arbeid
står komiteen bak Bokbloggtreffet. (yay!)
Flere detaljer finner du på den offisielle siden.
Bokbloggerne har altså sprenglest fjorårets norske bøker
, nominert sine 7 favoritter i hver kategori og mandag var langlista klar.
Hvem som går videre til kortlista blir ikke klart før 27.januar.
, de røde er mine synske shortlistantakelser.
1) Romaner/krim:
- Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget)
- Politi av Jo Nesbø (Aschehoug)
- Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo (Gyldendal)
- Over det kinesiske hav av Gaute Heivoll (Tiden)
- Det finnes ingen helhet av Helga Flatland (Aschehoug)
- De usynlige av Roy Jacobsen (Cappelen Damm)
2) Åpen klasse:
- Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen (Oktober)
- Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal)
- Fugl av Lisa Aisato (Gyldendal)
- Den onde arven av Thomas Enger (Gyldendal)
- Det vi kan stå for av Geir Lippestad (Aschehoug)
- Urd av Ruth Lillegraven (Tiden)
Min første helt umiddelbare reaksjon? BLÆH!
, hovedsaklig pga romanlista, åpen klasse er mer interessant.
, men etter et smekk på fingrene fra komitemedlem Tidemand
har jeg moderert meg. Den mer voksne reaksjonen? Det kunne vært verre.
Egosutring selvfølglig, fordi lista ikke gjenspeiler min egen smak, og som strengeline så riktig påpeker har jeg minimalt med klagerett basert på min labre lese og lobbyvirksomhet. Jeg leste 20 norske bøker ifjor men dessverre var bare 5 av dem fra 2013. Måtte stryke Maurstadbioen da det viste seg at contrary to hva jeg trodde, kom den ut i 2012. Sånn går det når man surrer rundt på amazon og lystleser på engelsk.
Av mine fem leste fant jeg kun ei god nok til å bli nominert for pris
Vi sees i morgen - Tore Renberg.
Nå angrer jeg og innser at jeg kanskje var for streng.
Til tross for svakheter likte jeg både Fyrsten og Furuset, og jeg fant dem uten tvil bedre enn de 2 siste jeg leste, som faktisk også befinner seg på romanlista.
De Usynlige og Fugletribunalet, som jeg hadde SKYHØYE forventninger til.
, 2 bøker som ALLE liker og som jeg antar er selvskrevne på kortlista.
, 2 bøker som minner om andre bøker jeg liker bedre.
Og siden jeg ikke har skrevet omtaler tidligere:
De Usynlige (2013)
- Roy Jacobsen
Jeg hadde planlagt å ikke si et ord før jeg fikk skrevet de ned, men så har jeg latt meg friste hver gang jeg ser den nevnt og alle mine forbehold har lekket ut i utallige kommentarfelt. Sitter nå igjen med et meget utvannet:
Not for me!
Boka foregår på ei øy uti havgapet. Helgelandskysten, tidlig 1900s. Ingrid følges fra barnedåp til tjueårene. Hun bor på bittelille Barøy med mor, far og den sære påstått enfoldige søsteren Barbro. Barbro får etterhver en sønn utenfor ekteskap. Vi følger dem gjennom vær og slit og død.
200s er for kort. (6 cd-er)
Det virker som om om Jacobsen har tenkt at nå skal jeg skrive akkurat hvordan øylivet er, alt som kan skje, alt som er typisk, og alt som skjedde med mormor, farmor, onkel Isak eller hvem det når var i Roys familie som levde furet værbitt. Barndom, skolegang på fremmed øy, tørke, uvær, mentaliteten, øyfolk versus byfolk, farer utenfra osv osv osv. Han ramser opp, pakker på
, ikke en stol eller hest glemt
og slenger på noen saftige nordnorske uttrykk
, av og til, for gjenkjennelsen skyld
Det er rett og slett en skam, utilgivelig latskap at han bare har brukt 200+ sider. De typiske livs og tidsmarkørene virker presset inn med makt og jeg følte ingenting. Fåmælthet er ingen unskyldning.
Skal jeg sammenlikne den med ei annen bok
må det blir Mankells Daisy Sisters.
Denne handler om svenske arbeiderkvinner og er lagt opp på akkurat samme måte, selv om den på langt nær er like språklig god som De Usynlige. Den er, helt ærlig, mye dårligere enn de Usynlige, men framgangsmåten er den samme.
Man bestemmer seg for en tidsepoke/problemstilling og drukner oss i tilfeldig valgte scener fra historieboka. Jeg synes det er aggreverende påtatt, men dessverre er det bare jeg som synes det, og da har jeg ikke annet valg enn å late som jeg er ydmyk og godta at jeg skjønner ingenting.
Dukker godeste Jacobsen opp som vinner på septembers bokbloggtreff, skal jeg smile, hilse og fortelle han hvor godt jeg likte Vidunderbarn.
Jeg understreker:
Roy Jacobsen kan skrive. Boka er fylt med både flotte metaforer, malerisk landskap og skumsprøyt, men alt JEG ser er et uferdig brainstormingprosjekt.
Jeg påstår:
At alle som liker denne boka enten selv er fra øy, har familie, forfedre eller nær historie fra øy. Og elsker den fordi - det var akkurat sånn mormor levde, oldefar fortalte, eller jeg tilbrakte hver sommer.
, og for å resirkulere meg selv fra en annen kommentar - hadde boka handlet om proletariat på La'mon istedet for Helgelandskysten
- hadde sikkert jeg også begistert hevdet.
- ahh, truth, sånn var det - og begeistret trillet terning.
Fugletribunalet (2013)
- Agnes Ravatn.
Ei bok om skyld, skam og soning.
I motsetning til Jacobsen som tross alt har fått litt språklig flisespikkkritikk fra litteraturviterhold, har jeg ikke lest et vondt eller ambivalent ord om Ravatn. Alle elsker, digger og synes den er skummelt, creepy, vakker, fiffig og blant de absolutt mest spennende utgivelsene i norske litteratur.
I beg to differ.
Hun bruker et eldgammelt, kjent og kjært utgangpspunkt.
Kvinne flykter fra fortiden, og tar jobb som hushjelp hos den mørke, kjekke, hemmelighetsfulle mannen. Han med et grusom drag ved den farlig tiltrekkende munnen og gal kone på loftet. (ok, sorry, det fant jeg på selv). Mr.Rochester. Heathcliff, (dog uten hushjelp) - og - og - og stiplet linje helt til ei bok av Sophie Kinsella, om den vakre advokaten som gjør en bizfeil og rømmer til forstaden og blir hushjelp hos et svært prototypt nyrikt up-og-fram-par, sannsynligvis skrevet med venstre hånd mens Sophie telte shopoholikerpenger med høyre.
Eller enda bedre, Anne B.Ragdes Kalde Dag i Helvete.
Gud vet hva Annes unge heltinne har flyktet fra. PolarHeathcliff er usmakelig, usedelig og skitten i varmedressen sin. Skitt, svette og vodka fra flaska. Han høvler over henne, roper og skjeller og hun gråter og greier ikke holde fingrene unna. Viktigst av alt. Jeg trodde på det. Det er tungt å stelle hus og fornikere i varmedress. Kaldt og håpløst. Og skal man først gå med på den eldgamle myten om at det bare er badguys som er goodguys
- kan han like gjerne være full og stinkende.
, hey, jeg holder med vilje 50.shades utenfor.
I Fugletribunalet er det for det meste sommer. Heltinne, Allis, har blitt avskjediget fra sin profilerte tv-jobb pga hanky-panky med sjefen og flykter i skam til bygda. Her er det ikke snakk om å stå for det man har gjort. Hun skal lage mat og stelle i hagen - for Sigurd Bagge. En Heathcliff blottet for sjarm. Han stenger seg inn på rommet og de spiser i taushet. Ellers så drikker de vin og gin i hagestoler og føler på ubehaget. Før de ulidenskaplig begynne med sex og liksomkjæresteri. For det meste er heltinnen alene i eget hode. Egogrubling og fantasier - og stadig flere skumlerier oppdages.
Hvorfor?
Hvis den underliggende drivkraften er at hun vil ha han bare fordi han er pen, utilgjengelig og kaller henne hore - og hun er en skadeskutt kvinne som trenger bekreftelse og dessuten bærer på en fortid som gjør at hun oppfører meg som en textbookmishandlet og ikke kan gå - og han en voldelig løgnhals med kontrollissues og avlegs kvinnesyn ..
, la oss finne sammen og elske hverandre
, til alt går galt....
Ingenting nytt med dette plottet - og ingenting galt med det.
I dette tilfellet tror jeg bare ikke på det.
Hun prøver Agnes. She does. Men det er ingenting som stemmer. Null kjemi mellom karakterene. Null dybde. Jeg skjønner ikke hvorfor hun blir. Skjønner ikke hvorfor hun ligger med han, hvorfor han blir så overrasket over måltider han må ha smakt før. Skjønner ikke hvorfor slutten er så forutsigelig. Og skjønner ihvertfall ikke hvorfor forfatteren ikke i det minste kunne gjøre isolasjonen mer endelig. Det finnes jo både postkasser, mobiltelefon og mor innen rekkevidde. Noe som gjør at hele scenarioet virker påtatt og leke-creepy.
I Ragdes helvete hang livet på en snøscooter.
I Jane Eyre,, well it's complicated.
Heathcliff og Cathy var meant to be.
Men Fugletribunalet mangler magien, the x-factor.
Den usynlige lille ubenevnelige ingen vet hva er men alle vet når mangler.
- eller noen vet det
, I do.
Jeg innser:
at dere alle elsker den, men dere tar feil.
Kommentarfeltet er åpent for uenigheter.
, shh, jeg innser selvfølgelig også at jeg er mer enn normalt opptatt av plott.
, jeg innser til og med at jeg hopper over både dette med fuglene, den ufrivillige komikken og alt dette norrøne om Balder jeg ikke fikk på plass
, og har skrevet alt dette basert på magefølelse.
Jeg understreker:,
, at Ravatn kan skrive, akkurat som Jacobsen.
Hun skriver i tillegg på nynorsk, etter Eirabu er jeg svak for nynorsk
, nesten like magisk klingende som svensk.
Jeg dementerer:
Etter å ha googlet etter andre blogginnlegg om boka, fant jeg ut at det faktisk er flere som ikke jubler, bokmerker Kristin, som er lei av indre dialoger og innesluttede vestlendinger, og Krøger som mener den mangler nerve. Er du av disposisjon en som heller mer mot fornuft og godt begrunnede argumenter enn usensurert magefølelse, anbefaler jeg Rose-Maries omtale, og siden hun der har linket til alle andre som også har skrevet om boka, har du der et godt utgangspunkt for videre research.
Tilbake til Bokbloggerprisen.
Jeg må rett og slett finne en annen strategi for neste års pris. Lese flere nyutgivelser, blogge høylytt om de jeg likte. Like flere. Håpe det er flere å like. Jeg mistenker at til tross for mine motforestillinger er likevel både Ravatn og Jacobsen bedre enn storparten av fjorårets utgivelser - det betyr ikke at jeg liker dem bedre - bare at jeg er glad jeg ikke leser ALT som kommer ut.
Jeg må rett og slett lære å lese kataloger
- å luke ut både skit, kanel, klint og hvete
, slik at bokbloggerprisen ikke blir et irritasjonsmooment som holder meg borte fra lystne besøk i amazonkorridorene.
Jeg tipper kortlista blir slik:
Romanen: Jacobsen, Ravatn og Wassmo.
, som vil si at jeg må lese Wassmo og krysse alt jeg har på den er bra
, jeg har tross alt likt Herbjørgs tidligere bøker bedre enn jeg likte Heivolls forrige
, og jeg tror også jeg likte Fugletribunalet bedre enn De Usynlige.
Åpen klasse: Urd, Odinsbarn og Den Onde Arven.
, alle tre er bøker jeg har lyst til å lese
, spesielt de 2 første.
Til tross for alle disse gode intensjonene
- ser det sålangt ut som 2014 blir det året jeg bare leser krim.
- fra Amerika.
Bokbloggerprisen 2013.
Er det som opptar oss bokbloggere mest i disse dager.
Kort oppsummert: Norske bokbloggere leser norske bøker, nominerer og stemmer fram sine favoritter i 2 kategorier, og deler ut pris til de heldige vinnerne på neste Bokbloggtreff, i September.
Bak ide, planlegging, regler, kreativ utførelse og alt manuelt arbeid
står komiteen bak Bokbloggtreffet. (yay!)
Flere detaljer finner du på den offisielle siden.
Bokbloggerne har altså sprenglest fjorårets norske bøker
, nominert sine 7 favoritter i hver kategori og mandag var langlista klar.
Hvem som går videre til kortlista blir ikke klart før 27.januar.
, de røde er mine synske shortlistantakelser.
1) Romaner/krim:
- Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget)
- Politi av Jo Nesbø (Aschehoug)
- Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo (Gyldendal)
- Over det kinesiske hav av Gaute Heivoll (Tiden)
- Det finnes ingen helhet av Helga Flatland (Aschehoug)
- De usynlige av Roy Jacobsen (Cappelen Damm)
2) Åpen klasse:
- Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen (Oktober)
- Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal)
- Fugl av Lisa Aisato (Gyldendal)
- Den onde arven av Thomas Enger (Gyldendal)
- Det vi kan stå for av Geir Lippestad (Aschehoug)
- Urd av Ruth Lillegraven (Tiden)
Min første helt umiddelbare reaksjon? BLÆH!
, hovedsaklig pga romanlista, åpen klasse er mer interessant.
, men etter et smekk på fingrene fra komitemedlem Tidemand
har jeg moderert meg. Den mer voksne reaksjonen? Det kunne vært verre.
Egosutring selvfølglig, fordi lista ikke gjenspeiler min egen smak, og som strengeline så riktig påpeker har jeg minimalt med klagerett basert på min labre lese og lobbyvirksomhet. Jeg leste 20 norske bøker ifjor men dessverre var bare 5 av dem fra 2013. Måtte stryke Maurstadbioen da det viste seg at contrary to hva jeg trodde, kom den ut i 2012. Sånn går det når man surrer rundt på amazon og lystleser på engelsk.
Av mine fem leste fant jeg kun ei god nok til å bli nominert for pris
Vi sees i morgen - Tore Renberg.
Nå angrer jeg og innser at jeg kanskje var for streng.
Til tross for svakheter likte jeg både Fyrsten og Furuset, og jeg fant dem uten tvil bedre enn de 2 siste jeg leste, som faktisk også befinner seg på romanlista.
De Usynlige og Fugletribunalet, som jeg hadde SKYHØYE forventninger til.
, 2 bøker som ALLE liker og som jeg antar er selvskrevne på kortlista.
, 2 bøker som minner om andre bøker jeg liker bedre.
Og siden jeg ikke har skrevet omtaler tidligere:
De Usynlige (2013)
- Roy Jacobsen
Jeg hadde planlagt å ikke si et ord før jeg fikk skrevet de ned, men så har jeg latt meg friste hver gang jeg ser den nevnt og alle mine forbehold har lekket ut i utallige kommentarfelt. Sitter nå igjen med et meget utvannet:
Not for me!
Boka foregår på ei øy uti havgapet. Helgelandskysten, tidlig 1900s. Ingrid følges fra barnedåp til tjueårene. Hun bor på bittelille Barøy med mor, far og den sære påstått enfoldige søsteren Barbro. Barbro får etterhver en sønn utenfor ekteskap. Vi følger dem gjennom vær og slit og død.
200s er for kort. (6 cd-er)
Det virker som om om Jacobsen har tenkt at nå skal jeg skrive akkurat hvordan øylivet er, alt som kan skje, alt som er typisk, og alt som skjedde med mormor, farmor, onkel Isak eller hvem det når var i Roys familie som levde furet værbitt. Barndom, skolegang på fremmed øy, tørke, uvær, mentaliteten, øyfolk versus byfolk, farer utenfra osv osv osv. Han ramser opp, pakker på
, ikke en stol eller hest glemt
og slenger på noen saftige nordnorske uttrykk
, av og til, for gjenkjennelsen skyld
Det er rett og slett en skam, utilgivelig latskap at han bare har brukt 200+ sider. De typiske livs og tidsmarkørene virker presset inn med makt og jeg følte ingenting. Fåmælthet er ingen unskyldning.
Skal jeg sammenlikne den med ei annen bok
må det blir Mankells Daisy Sisters.
Denne handler om svenske arbeiderkvinner og er lagt opp på akkurat samme måte, selv om den på langt nær er like språklig god som De Usynlige. Den er, helt ærlig, mye dårligere enn de Usynlige, men framgangsmåten er den samme.
Man bestemmer seg for en tidsepoke/problemstilling og drukner oss i tilfeldig valgte scener fra historieboka. Jeg synes det er aggreverende påtatt, men dessverre er det bare jeg som synes det, og da har jeg ikke annet valg enn å late som jeg er ydmyk og godta at jeg skjønner ingenting.
Dukker godeste Jacobsen opp som vinner på septembers bokbloggtreff, skal jeg smile, hilse og fortelle han hvor godt jeg likte Vidunderbarn.
Jeg understreker:
Roy Jacobsen kan skrive. Boka er fylt med både flotte metaforer, malerisk landskap og skumsprøyt, men alt JEG ser er et uferdig brainstormingprosjekt.
Jeg påstår:
At alle som liker denne boka enten selv er fra øy, har familie, forfedre eller nær historie fra øy. Og elsker den fordi - det var akkurat sånn mormor levde, oldefar fortalte, eller jeg tilbrakte hver sommer.
, og for å resirkulere meg selv fra en annen kommentar - hadde boka handlet om proletariat på La'mon istedet for Helgelandskysten
- hadde sikkert jeg også begistert hevdet.
- ahh, truth, sånn var det - og begeistret trillet terning.
Fugletribunalet (2013)
- Agnes Ravatn.
Ei bok om skyld, skam og soning.
I motsetning til Jacobsen som tross alt har fått litt språklig flisespikkkritikk fra litteraturviterhold, har jeg ikke lest et vondt eller ambivalent ord om Ravatn. Alle elsker, digger og synes den er skummelt, creepy, vakker, fiffig og blant de absolutt mest spennende utgivelsene i norske litteratur.
I beg to differ.
Hun bruker et eldgammelt, kjent og kjært utgangpspunkt.
Kvinne flykter fra fortiden, og tar jobb som hushjelp hos den mørke, kjekke, hemmelighetsfulle mannen. Han med et grusom drag ved den farlig tiltrekkende munnen og gal kone på loftet. (ok, sorry, det fant jeg på selv). Mr.Rochester. Heathcliff, (dog uten hushjelp) - og - og - og stiplet linje helt til ei bok av Sophie Kinsella, om den vakre advokaten som gjør en bizfeil og rømmer til forstaden og blir hushjelp hos et svært prototypt nyrikt up-og-fram-par, sannsynligvis skrevet med venstre hånd mens Sophie telte shopoholikerpenger med høyre.
Eller enda bedre, Anne B.Ragdes Kalde Dag i Helvete.
Gud vet hva Annes unge heltinne har flyktet fra. PolarHeathcliff er usmakelig, usedelig og skitten i varmedressen sin. Skitt, svette og vodka fra flaska. Han høvler over henne, roper og skjeller og hun gråter og greier ikke holde fingrene unna. Viktigst av alt. Jeg trodde på det. Det er tungt å stelle hus og fornikere i varmedress. Kaldt og håpløst. Og skal man først gå med på den eldgamle myten om at det bare er badguys som er goodguys
- kan han like gjerne være full og stinkende.
, hey, jeg holder med vilje 50.shades utenfor.
I Fugletribunalet er det for det meste sommer. Heltinne, Allis, har blitt avskjediget fra sin profilerte tv-jobb pga hanky-panky med sjefen og flykter i skam til bygda. Her er det ikke snakk om å stå for det man har gjort. Hun skal lage mat og stelle i hagen - for Sigurd Bagge. En Heathcliff blottet for sjarm. Han stenger seg inn på rommet og de spiser i taushet. Ellers så drikker de vin og gin i hagestoler og føler på ubehaget. Før de ulidenskaplig begynne med sex og liksomkjæresteri. For det meste er heltinnen alene i eget hode. Egogrubling og fantasier - og stadig flere skumlerier oppdages.
Hvorfor?
Hvis den underliggende drivkraften er at hun vil ha han bare fordi han er pen, utilgjengelig og kaller henne hore - og hun er en skadeskutt kvinne som trenger bekreftelse og dessuten bærer på en fortid som gjør at hun oppfører meg som en textbookmishandlet og ikke kan gå - og han en voldelig løgnhals med kontrollissues og avlegs kvinnesyn ..
, la oss finne sammen og elske hverandre
, til alt går galt....
Ingenting nytt med dette plottet - og ingenting galt med det.
I dette tilfellet tror jeg bare ikke på det.
Hun prøver Agnes. She does. Men det er ingenting som stemmer. Null kjemi mellom karakterene. Null dybde. Jeg skjønner ikke hvorfor hun blir. Skjønner ikke hvorfor hun ligger med han, hvorfor han blir så overrasket over måltider han må ha smakt før. Skjønner ikke hvorfor slutten er så forutsigelig. Og skjønner ihvertfall ikke hvorfor forfatteren ikke i det minste kunne gjøre isolasjonen mer endelig. Det finnes jo både postkasser, mobiltelefon og mor innen rekkevidde. Noe som gjør at hele scenarioet virker påtatt og leke-creepy.
I Ragdes helvete hang livet på en snøscooter.
I Jane Eyre,, well it's complicated.
Heathcliff og Cathy var meant to be.
Men Fugletribunalet mangler magien, the x-factor.
Den usynlige lille ubenevnelige ingen vet hva er men alle vet når mangler.
- eller noen vet det
, I do.
Jeg innser:
at dere alle elsker den, men dere tar feil.
Kommentarfeltet er åpent for uenigheter.
, shh, jeg innser selvfølgelig også at jeg er mer enn normalt opptatt av plott.
, jeg innser til og med at jeg hopper over både dette med fuglene, den ufrivillige komikken og alt dette norrøne om Balder jeg ikke fikk på plass
, og har skrevet alt dette basert på magefølelse.
Jeg understreker:,
, at Ravatn kan skrive, akkurat som Jacobsen.
Hun skriver i tillegg på nynorsk, etter Eirabu er jeg svak for nynorsk
, nesten like magisk klingende som svensk.
Jeg dementerer:
Etter å ha googlet etter andre blogginnlegg om boka, fant jeg ut at det faktisk er flere som ikke jubler, bokmerker Kristin, som er lei av indre dialoger og innesluttede vestlendinger, og Krøger som mener den mangler nerve. Er du av disposisjon en som heller mer mot fornuft og godt begrunnede argumenter enn usensurert magefølelse, anbefaler jeg Rose-Maries omtale, og siden hun der har linket til alle andre som også har skrevet om boka, har du der et godt utgangspunkt for videre research.
Tilbake til Bokbloggerprisen.
Jeg må rett og slett finne en annen strategi for neste års pris. Lese flere nyutgivelser, blogge høylytt om de jeg likte. Like flere. Håpe det er flere å like. Jeg mistenker at til tross for mine motforestillinger er likevel både Ravatn og Jacobsen bedre enn storparten av fjorårets utgivelser - det betyr ikke at jeg liker dem bedre - bare at jeg er glad jeg ikke leser ALT som kommer ut.
Jeg må rett og slett lære å lese kataloger
- å luke ut både skit, kanel, klint og hvete
, slik at bokbloggerprisen ikke blir et irritasjonsmooment som holder meg borte fra lystne besøk i amazonkorridorene.
Jeg tipper kortlista blir slik:
Romanen: Jacobsen, Ravatn og Wassmo.
, som vil si at jeg må lese Wassmo og krysse alt jeg har på den er bra
, jeg har tross alt likt Herbjørgs tidligere bøker bedre enn jeg likte Heivolls forrige
, og jeg tror også jeg likte Fugletribunalet bedre enn De Usynlige.
Åpen klasse: Urd, Odinsbarn og Den Onde Arven.
, alle tre er bøker jeg har lyst til å lese
, spesielt de 2 første.
Til tross for alle disse gode intensjonene
- ser det sålangt ut som 2014 blir det året jeg bare leser krim.
- fra Amerika.
Abonner på:
Innlegg (Atom)