CHICKS AND DI .. FLICKS

Agnes i Senga  (2012)
 - Heidi Linde

Første stream i den nystartede serien:
Lesereksemplarer man gråt, mailet og truet seg til og aldri hadde fått hvis ikke en kjent bokblogger i hovedstaden hadde sjarmert seg inn på gyldendals helligste med spett og overbevisende eventyr om en forsmådd og hevngjerrig mosjonist. Måtte det bli med dette ene serieinnlegget.


Det var på sin plass at det var Line som ordnet bok. Hadde det ikke vært for hennes fabelaktige Agnesinnlegg, som overflødiggjør alle andre Agnesinnlegg, er det tvilsomt om denne boka noensinne hadde vekket min interesse.

Selvutnevnt chicklitekspert and all - er jeg fordomsfull sånn.
Det er så lett å falle i norskefella der man skal skrive akkurat samme chickybøkene som de skriver i utlandet. Skrive Bridget på nytt - og satse på at norsk kulør og folkesjel er den eneste forskjellen man trenger. Ikke som  harselerende parodi, men på ordentlig - og kommer man først feil ut og kleiner det til - er det lite tilgivelse og hente hos en overarbeidet tvangsleser med lesevegring.

Historien:
Flyvertinne Agnes, innkvarteres for 2 uker i sin fars leiegård, etter å ha blitt dumpet av Slaskewilliam. Vi lærer i tilbakeblikk at han er uverdig og utro . Hun velter seg i selvmedlidenhet, reality-tv, kjeks og skitne sengeklær mens hun snoker gjennom leilighetens egentlige beboer, Åsas, eiendeler. Bruker klærne hennes, leser dagbøkene og innlater seg med Åsas bedratte kjæreste. 
Sakte går det mot lykkeligere tider.

Jeg har sagt tidligere at det spiller ingen rolle hva chiclit handler om.
Det viktige er språket, humoren og noen ganger en viss igjenkjennelsesfaktor, om ikke annet, en sjangergjenkjennelse
, urban fastlaneglamour har jeg gitt opp for lenge siden.

Linde holder seg til reglene.
Her er det oppskriftsmessig kjærlighetssorg. Vrang far. Vimsete valg. Og ikke minst 2 menn. The good and the bad og heltinnen må, som alltid lære the hard way at godgutten ALDRI finnes blant badguysen. Godgutt er best. Dessverre hjelper det sjeldent på læringskurven å bli dumpet av the bad. Før man kan blafre med vippene og godta bamseklemmene fra den pålitelige må man først vokse, lære og dumme seg ut igjennom ei hel jentebok.

Men selv om det er av liten betydning hva boka handler om må den handle om NOE. Det er ikke nok å tenke at nå skal jeg skrive klassisk chicklit og håpe det aldri har blitt gjort på norsk før. (hoster hele veien tilbake til Evi Bøgenæs)

Jeg snakker meg bort. 
Poenget jeg prøve å banke inn er at det er ikke nok å bare skrive på norsk. Skrive ei hvilken som helst chickybok, fra et soverom, og tro at det ingen mukker bare fordi den er på norsk. Det er provoserende lettvint og jeg er sjangerfornærmet. Elller kanskje jeg bare er norskesnurt.

Kunne hun ikke i det minste ha lagt den til skimiljøet. Der den unge smøretausa med drikkfeldig far måtte velge mellom brautende skikonger og snille svensker?  Eller til ostefabrikken, der urbane Synnøve, blir sendt til bygda for å skikke seg og dras imellom sær fabrikkeierfar og salamiarvingen?
Eller til et fjell fullt av fjols?

Det vidstrakte land bugner av muligheter. Hvorfor bare skrive ei bok så nært opp til malen som mulig? Ei bok som hvis oversatt ville druknet i sjangerhav og billigkurv. Nei, det hjelper ikke at heltinnen jobber i SAS.

Er det i det minste morsomt?
Ikke direkte, men lett underholdende.
Gro Moe, naboen i underetasjen var klam og tatt på kornet. Jeg kjente både vaffellukt og trangen til flukt. Litt urettferdig er jeg nok, for det er ikke Lindes skyld at jeg ble utsatt for DannyKaye filmer som barn.

Det hendte i de dager da man bare hadde en tv-kanal og inget initiativ til egenaktivitet. Spastiske Danny som helt uten praktisk sans vimser rundt og ikke får til noen ting fordi han bare dagdrømmer, men jobb får han om og om igjen - helt til den minst ting setter han tilbake i fantasiland og han drømmer heltemodig om alt han kunne vært. 
Sjørøver, brannman, politi osv osv.
Det var meningen at det skulle være hylende morsomt
Men det var KJEDELIG.
, og det kommer selvfølgelig av at jeg var barn og dette var 30/40/50talls film.
På førtitallet var det garantert nyvinnende.

Som sagt urettferdig
, når folk - fiktive som virkelige, begynner å fable om oppmøte og blomsteroppsatser i egne begravelser og velte seg i dystre framtidsfantasier kobler jeg ut. For vanlig, for kjedelig. Når man fylleringer eller bare sørgeringer til eksen - for vanlig, for kjedelig. Hverdagspinlig,
men sjangertypisk, selv Bridget dagdrømte
og det er ikke nok bare å være løgnaktig, hverdagslig og påtatt sorgtung.
Jeg trenger mer.

Alt kan være morsomt.
Det kommer helt an på forfatteren
, og Linde er tidvis fornøyelig, men får meg ikke til å le.

Humoristiske høydepunkt:
Agnes som onanerer til tippekampen
William som ble sur fordi det fløy for lavt for milehighsex
Aupairjobben hos nudistene

Det som redder Agnes for meg, er at Linde, på tross av utslitte klisjeer, skriver godt de gangene hun avviker fra det typiske. Eller avvik fru blom, det er nok like bevisst som resten, for det finnes vel ikke en Marian Keyes heltinne som ikke er deprimert eller har sår på sjela. De lider ofte disse urbane hverdagsgudinnene.

Hun er best når hun er alvorlig.
Agnes barndom som bare blir hintet til. (eg tisselakner)
Mora som døde i barsel.
Den scenen på middag med Slaskewilliam.
William tar en god sup av konjakken
 - Er faen meg det verste jeg har hørt, sier han.
 - Det kan du si, svarer Jakob - Litt av en slutt på livet, liksom. 
For ikke å si litt av en start. For henne.
Han gjør et kast med hodet idet han sier det siste ordet.
 - Henne? sier Agnes.
William setter den ene albuen i glassbordet mens han lener seg framover mot broren hennes.
 - Tenk, da! Sier han. - Må være rimelig spesielt for henne å vite at hvis hun ikke hadde eksistert, så ville moren deres ha sittet her sammen med oss idag. (s111)

Agnes dramatiske start på livet. Sårheten som ligger under. Den strenge faren og alt det vi ikke får vite om barndommen, løfter boka opp og tross mine motforestillinger gir den ekstra dimensjonen som  gjør den verd å lese. Det legger et trist slør over mange av de påtatte morsomhetene og åpner for dypere lag og irrganger.

En mild, kanskje ikke eksisterende krusning på blanksminket overflate.
Det er ikke mye men det redder opplevelsen.

Kilde: Lesereksemplar fra Gyldendal  (takk igjen til  Line)
Flere norske bloggere:  Line, Solgunn, Marianne, og Kasiiopeia.
Les for mer vitenskaplig tilnærming, perspektiv, fortellerinstanser og bakgrunnstoff.
Etterpå kan du vurdere om jeg rett og slett mangler humoristisk sans.

På onsdag 14.nov er det igjen bookcrossingmøte og boka blir med i sekken.
Den lange og forhåpentligvis lattervekkende reisen.


Know your wirter:

Heidi er født i Asker i 1973 og har siden 1998 utgitt en jevn strøm av bøker. Barnebøker og romaner. Dette er min første, men jeg kommer nok til å lese  fjorårets, Nu jävlar. Jeg har hørt den skal handler om arrige husmødre, et emnevalg som tiltrekker meg sterkt, spesielt nå som jeg er leser Franzens Freedom og er småforelsket i Patty. Correction: 
Det er oppleseren som Patty jeg er forelsket i.

Jeg angrer litt at jeg ikke møtte opp da hun ifjor leste på Eidsvoll.