SUMMARUM

I den ufrivillige evighetsserien, Ingalill roter seg bort i storbyen, eller mer direkte, Ingalill roter seg bort ved å gå opp & ned Karl Johan - skjedde det igår noe uventet.

Jeg snublet over Deichmanske, som jeg alltid har trodd befant seg i utkanten, men som altså viste seg og ligge midt i byen - hvordan jeg kom dit aner jeg ikke, men det var hit, dit, hold deg i skyggen, Løplabbet og vips stod jeg på bib.trappa.

Så lenge jeg kan huske har jeg drømt om intens bokjakt høyt oppe på veggen, men dit kom jeg meg ikke - og ikke turte jeg spørre i frykt for at søyler og ganger kun var til pynt - dagen var for varm for skuffelser.

Fort inn og fortere ut for biblioteket var så stort at jeg faktisk måtte ha hjelp til å finne de 'vanlige' rommene - så bare pc-er, aviser, barnebøker og musikkrom - en dag når det er kaldt og jeg har god tid skal jeg gå mer detaljert til verks - men igår ble det for mye, varmt og stort - (litt sure storbykyniske folk bak skrankene var det også, hvordan kunne jeg vite at man måtte opp trappa for å finne bøker)


Ellers:
Har det ikke blitt mye trening bortsett fra en aldri så liten søndagstur til Mistberget. Egentlig tok jeg mange fine bilder, ekstatisk over andre motiv enn asfalt og trær - men jeg får spare naboene ufrivillig publisitet og holde meg til - underlag og trær (og dyreliv).



Ingen tullebakker her - møtte flere joggere både opp og ned, uforståelig at det var mulig å løpe ned, greide knapt å gå uten rutsje utfor - egne begrensninger rett i fjeset!

Forrige gang ble det 5timer og 15km. Denne gangen gikk jeg med noen som hadde vært der før og det holdt med 2timer og 6km, MYE brattere og god treningseffekt.
- oppover ok, men nedover vinglet, vrikket og snublet jeg 50m bak de andre - som lett og ubesværet småpratet seg nedover - og nei jeg kan ikke skylde på glatte sko heller - og ikke klatret jeg opp i tårnet, det var jo nesten natta.


I oppsummeringens navn
- var jeg også på 10.klasse avslutning igår, utdeling av vitnemål, taler - og nå vet jeg at alderdommen har satt inn - fordi jeg tenkte at det egentlig var ganske trist - på svulstige milepæler, tapte øyeblikk, framtiden i dine hender, world is your oyster
- og stiller meg i køen til de som sa at ungdommen er lost på de unge.
- selv husker jeg ingenting av min egen avslutning, fortrengt eller uregistrert, og sikkert var jeg glad for å være ferdig, kjedet meg igjennom taler, sikkert far removed og utilpass - og sikkert satt det foreldre og tenkte på den-gang-de og store sammenhenger.

Glade, stivpyntede 16-åringer, nostalgiske foreldre og jeg har fått strengt forbud mot å legge ut bilder.