MAMA SAID:

Hva er det med Mor
- Vigdis Hjorth (2000)

Tenårings Mari forteller hvordan det er å vokse opp med ei mor som drikker.

Jeg holder løfte jeg ga etter Hjulskift og leser mer Hjorth, mye mer da jeg allerede har 3 til liggende. Jeg leser meg bakover, litt hulterbulter og sidelengs men aller mest bakover.

Som med Hjulskift hadde jeg problemer med å skille boka fra Vigdis, media-vigdis basert på alle mulige intervjuer om hennes forhold til alkohol, hvitvin til jobb, rødvin på senga, øl etter trening, skyldfølelser i forhold til barna, - vaner vi også finner igjen i boka.

Dette er romanvarianten av Meg eier ingen fra ifjor - men der sistenevnte er full av bortforklaringer, hemmeligheter og skam er det her rett fram med ryggen rak.

«..En gang, da jeg var mindre, sa jeg til henne at hun nesten var perfekt, at det bare var en ting. At hun ville vært perfekt hvis det ikke var for det. Det er ikke ditt, sier hun. Driter jeg meg ut, har det ingenting med deg å gjøre. Du behøver ikke like meg. Ikke forsvare meg. Du kan ta avstand fra meg. Du kan si: Mora mi er teit. Jeg forakter henne. Du kan si: Moren min drikker. Til venner, lærere, alle, hvem som helst, det er din rett, meg gjør det ingenting.»

- om dagen er hun kunstmaler, liberal, deltakende, kreativ, joggende, underholdende og omsorgsfull. Rydder og vasker.
- om kvelden drikker hun - uten grenser, uten stopp, alene eller på byen, i full offentlighet, glemmer avtaler, bryter løfter, en haug på gulvet, verdensproblemer på ryggen og svartsinn i sjalet.

Hun drikker med bravado, livsglede og nytelse. Denne tørsten beskrives i feirende detaljer, pirrer festlysten og gjøres selvfølgelig. Jeg fikk selv lyst på øl (som jeg egentlig ikke liker) - i fryseren, iskald med duggdråper, vinens farge og aroma, på verandaen, i solnedgang, med vittige venner. Forførende, farlig og feststemt eller et rolig plassert glass på dyna, flaskene på nattbordet.

Mari beskriver, forklarer, prøver å forstå og bekymrer seg - men jeg klarer ikke å fri meg fra at denne tenåringen er moren (tsk tsk Vigdis) som betrakter seg selv, her finnes ikke Åsas og farens skam fra Meg eier ingen, ingen påtatt normalisering og tildekking - som i de fleste alkoholikerforhold blir foreldrerollen snudd på hodet, barnet passer på - men det er kjærlig og mangelen på fordømmelse er påtakende - et hull i teksten, en uinnfridd forventning.

- derfor tenker jeg:
Dette er ønsketenkning og luftspeiling. Hvilken alkoholiker vil ikke framstå slik, tvunget verdighet inn i spyet - som frustrertfru Brie da hun var hekta på hvitvin. Hadde jeg vært alkis med barn er det akkurat slik jeg ville drømt om å bli sett, akkurat slik jeg ville ha spunnet mitt nett - retten til å drikke intakt, forsvart, unnskyldt glippene, men stått på mitt, i all min intelligente eleganse og kunstnerskinn.

Hulda sett med datterens øyne eller forfatteren med lupe på seg selv?
Et bilde tatt noen år før det rakner og falmer.

Altså - Nok en strålende Hjorth bok.

Ode to Gisken:
Denne leste jeg selv uten Gisken til å rytmisk guide meg igjennom. Resultatet er at jeg ikke sitter igjen med samme følelse av språket - jeg vet det var bra, det fløt og jeg nøt - men jeg savnet henne.

Boka hos tanum.no