FERIETIPS FOR DE MODIGE OG DUMDRISTIGE.

 
Tequiladagbøkene
-  Morten A.Strøknes  
, gjennom Sierra Madre

Første bok i den nyoppstartede serien:
Places I dare not travel.






Hvorfor på mi leseliste?
Romanleseren med novelleangst, lyrikkantipati, sakprosanevroser
, som må holdes i lesesirkelstropp for i det hele tatt å komme seg gjennom en biografi? Hvorfor tequila sunrise og reiseskildring fra Mexico?
, sånn besides at jeg har mann med middlename Lorenzo og elsker quack og salsa?

Det skjedde i de dager, på bokbloggtreffet.
Forlagsmannen og bokbloggeren diskuterte Born to Run skribent Christopher McDougall og Caballo Blanco, og hvordan sistenevnte hadde svært lite positivt å si om McDougall. Jeg skled nesten av den flisete benken. Riktignok slukte jeg Born to Run rått og ukritisk, men det var kun fordi jeg maktet å fortrenge den pompøse forfatteren. Hva du enn gjør - do not - utube McDougall. Seriøst!

Her hadde jeg gått rundt og trodd at jeg var den eneste i verden som så Christophers skitne spill og farger, og så fantes det ei bok, der hele hans kyniske fantasi blir satt under lupen - av hovedpersonen i hans egen bestselger...

Jeg albuet meg umiddelbart inn i samtalen, med maratonprat som jekk
, og boka kom i posten.


Strøksnes gjør Mexico
, i fotsporene til Carl Lumholtz, (og Helge Ingestad.)
Jeg har kommet hit på grunn av den norske eventyreren, oppdageren, fotografen, naturalisten og etnografen Carl Lumholtz (1851-1922) fra Lillehammer. Den gåtefulle nordmannen reiste på kryss og tvers gjennom disse områdene i 1909-1910, med eksepidsjonen som endte i klassikeren New Trails in Mexico (1912).
, aldri oversatt til norsk.

Lumholtz kartla fjell, stier og landsbyer. Fotograferte. Han snublet over arkelogiske funn og fikk lokalbefolkningen i tale. Strøksnes følger på. 100år etter. Han finner overraskende ikke så mye nytt,  potteskår fra Lumholtz utgravinger og stedsnavnene han fant på er fremdeles de samme. Landsbyene ligger fremdeles i fjellene og mange av stammene har ikke endret seg stort.

Den største forandringen og det største problemet for dagens Mexico er narkotikaen, fattigdom og store korporasjoner som vil inn å ødelegge hellige stammefjell i massekonsumets navn.
 - sistenevnte provoserte meg mer enn dopet, for i motsetning til kartellene er bigbusiness tilsynelatende på riktig side av loven og burde vite bedre enn å rasere naturperler - sa idealisten, så blindet av kapitalistlyset at hun ikke fikk med seg at de allerede i gamle dager - raserte paradis og bygde parkeringsplasser.
Moodmanipulator:
-  they paved paradise and put up a parkinglot -


Nød, fattigdom og kun jordbruk og narkojobber tilgjengelig.

Narkokartellene.
De styrer byene ved hjelp av gategjenger og brualt vold og terroriserer fjellene med smugling og produksjon. Det er skremmende og uvirkelig lesing om spøkelsesbyer, korrupsjon dop og drap. Med skyhøye vakre majestiske fjell og foræderriske dype daler i bakgrunnen. Tiltrekkende og livsfarlig. Og all ære til Morten Strøknes som beveger seg inn i dette landskapet. Jeg følger ikke etter. Ikke på all-inclusive-never-open-the-gate-ferie engang. Ikke om jeg engang i framtiden blir ultraløper med CopperCanyon ambisjoner, ha, det siste var selvfølgelig bare tull, og kun med som en overgang til det som egentlig interesserer meg.

Å løpe langt - i så lite sko som mulig, uten vondter.
, som var hovedårsaken til at leste Born to Run.
Om løperfolket raramuriene og skoindustrien.
(aka tarahumara, men jeg er nå hjernevasket av Strøknses og bruker de opprinnelige navnet)


Micah True
om Born to Run og McDougall:
 -:spesialservice til løpefolket.
 - overdrevet og dramatisert
 - faktafeil om bla. Micah
 - fant ikke opp CopperCanyon ultramaraton
 - tjener seg styrtrike på barfot/minimalistsko, mindre sko for mere penger.
(preaching to the choir).
 - måtte betale billett selv den ene gangen 
han ble invitert til McDougalls vekkelsesaktige cabaret
 - det kommer film hverken han eller rarmuriene kommer til å få et øre fra
 - Lunasandals selger for opptil $125/stk 
og Manuel Luna opphaveren til navnet har fått skarve $200
(som en gest fordi Blanco krevde det)
 - boka hevder at Micah prøvde å skjule sin egentlige identitet, not true.
 - slukt av den kommersielle industrien boka i utgangspunktet angrep.

 Nuvel, ingenting gjør meg så lykkelig som bekreftede mistanker
, så takk til Morten og Micah for det
, forøvrig er boka både leselig og medrivende selv for
en romanfanast som meg. Følelsen av å være langt inne i fjellet, bak tid og sted, under et teppe i peyoterus og småsnublende nedover ankelvrikkende steinete fjellsider. = Just like fiction.

- Caballa har laget navn på tre typer steiner. De er chingocitos (små luringer som får deg til å skli), payasos (klovner, de later som om de er fast grunn, men er løse) og ayudantes (hjelpere, steiner som gir fast fotfeste). Jeg foreslår en fjerde kategori: fuertes, de som er så skarpe at de skjærer opp undersiden av skoene.-

Mest fornøyelig - og det skumleste av alt:
Sku aldri hunden på hårene.
  
Juârez  (vis a vis El Paso)
- Siden så mange kids har begynt å etterligne den ekte mafiaen, og mafiaen like gjerne kan kle seg anonymt, kan ingen lenger være sikre på hvem er hvem. Selv Miguel er av og til i tvil om hvem han har med å gjøre. Av slike årsaker er folk i Juarez mer høflig i det offentlige rom og i trafikken enn de har vært noen gang tidligere. Ingen tar sjansen på å fornærme noen siden alle i teorien kan tilhøre en gategjeng eller en av las Sectas, altså kartellene.-


Kilde: anmeldereksemplar fra Kagge
Flere norske bloggere:  Hedda, Kathleen og Kulturguffen.


Know your brave traveller: Pic fra Aschehoug.

Om Morten A.Strøknes vet jeg kun det jeg for 5 sekunder siden lærte på wiki. At han har vært journalist i Morgenbladet, har utgitt 4 bøker innenfor den litterære reportasjesjangeren og at han i 2010  ble nominert til Brageprisen for  
Et Mord i Kongo  (Moland/French).

Tequiladagbøkene ble også trykket i
Dag og Tid i 2011.
(dette lærte jeg hos Hedda)

Reis på eget ansvar!
, noen som ble fristet?