SENTRUMSLØPET 2012

Sjekk1 - fjerne et lag med klær = done!

Sjekk2 - still deg mye lengre fram enn du fortjener 
= rett foran skiltet og teknisk sett i pulje3.

Hjernevasket av Siri.

Hvis du også tar med i betrakning at vi hadde hotellrom, valetparking og jeg ikke har spist raffinert sukker på 2 uker, skulle alt ligge til rette for et strålende løp og lette bein gjennom Oslo Sentrum.

Igår løp jeg Sentrumsløpet 2012.
Og helt ærlig hadde jeg tenkt å hoppe over hele rapporten. Skammen er for stor og jeg har innbitt tilbrakt natta med å feie under tepper med tjukk strek over. Men dette er en ærlig og sytende joggeblogg, så da slipper man ikke unna full disclosure. Alle de åpne skitne kortene må på bordet. Og de som vil lese om gladjogg og superløp, anbefaler jeg å finne seg en annen søndagsblogg. Kom tilbake imorgen. Da er det nye takter, reiste kjerringer og tempojogg  
(hjernevasket av Astrids kommentarfelt). 
Framover og oppover.
, men først, altså gårsdagen


Forberedelser & Oppvarming.
3km + 7 turer på do. De 2 siste med en samlet køtid på 25min.
Planen var å få løpt unna de første 3 og lure kroppen til å tro at Slottsbakken kom midt i løpet og var ei fartsdump. Dette falt sammen da jeg ble sittende fast i dokø. Da starten gikk hadde jeg stått sammenhengende i 30min
, svett tønnesild bakerst i pulje3
og desperat etter å komme igang.

Solsteik og dokø nr.2. Garantert årsaken til allverdens elendighet.



Klar, ferdig - gå!
Varmt, varmt, varmt, varmt!

• 1km -  6,36. 
• Bakkerespekt kaller man det - og kø, sistenevnte var sikkert bare greit for tragediene hadde sikkert antatt uforståelige proporsjoner hadde jeg løpt fortere. Verdens verste åpningsbakke.
• 2km - 5,57
• Rimelig godt mot. Skoene var trange og beina hovne, et plaster hadde løsnet og klumpet seg under ei stadig mer nummen tå - men jeg flippet fremdeles igjennom ulike mantra på jakt etter et inspirasjon og prøvde og ikke tenke på leggen. Hverken Caballo Blanco, Northug eller Murakami gjorde jobben, så jeg messet: - snart går det nedover, og alt blir bra halvveis.
• 3km -6,19
• Venstreleggen var nå ubrukelig og bena av bly. Løp etter lyktestolpene og lovet meg selv tøyestopp hvis jeg fant en passende. Stoppet på 2,84 og tøyde lår og legger. Oppvarminga var mao helt ubrukelig, men har jo slitt med disse problemene lenge og i de aller fleste tilfeller går det over bare jeg får tøyd ut - avveiingen var at jeg ville tape mindre på å stoppe og bli kvitt det enn å forsette med stadig større problemer - (ondet tunger påstår det er latskap)
• 4km - 5,50
• Jeg burde sikkert ha brukt lengre tid på tøyestoppet, men snart halvveis og det må da gå over snart.
• 5km - 5,59
• Foruroligende opptatt av hvor langt det er igjen, og at det ikke blir bedre. Greier også å løpe rundt 5km matta. Det er tomt for kopper på drikkestasjonen og jeg må stå og vente på gutten skal fylle opp, et ampert sinne begynner å spre seg. Går og drikker.
• 6km - 5,50
• Negativitet på fult inntog - frustert over at jeg allerede har gått 2 ganger og ødelagt løpet.
• 7km - 5,33
• Nedoverbakkene holder meg gående
• 8km - 5,49
• Det er varmt, neverending, og jeg er sliten, i hodet, men mest lei over å aldri ha kommet igang, at det føles akkurat like trått og uinspirerende som alle andre turer jeg har løpt den siste måneden (duh).
• 9km - 6,54
• På 8,54 rakner det. Akkurat i det jeg runder fra festningen og opp mot sentrum. Det er litt knuffing i svingen og jeg snubler - et lite skjevskritt, og dett var dett. JEG STOPPER. 1,5km fra mål begynner jeg å gå. I evigheter. Jeg går 100m - løper litt, og stopper igjen. Tøyer leggen på en betongkloss og RUSLER. Det skjærer meg i hjertet å skrive dette. Istedet for normaltankegangen - kan hun/han løpe kan jeg også - ble det omvendt, hvis hun/han der kan gå, skal jeg også -. Tviler på at jeg hadde det noe verre enn de fleste andre, mange av de som løp innbitt forbi tok jeg igjen på vei mot mål. Det var bare nok! Tung, frustrert og lei, men ikke merkbart mer enn i begynnelsen. JEG GA HELT ENKELT OPP. Svart tåke og selvmedlidenhet over at jeg allerede hadde stoppet 2 ganger, ødelagt løpet, hadde vond fot, ikke fungerende vilje...etc, etc
• 10km - 5,43
• Duknakket mot mål.
• 1.00.51  (6,03/km)
• Som er bunnpers og første gang jeg i løp har løpt 10km over timen. Likevel er det ikke tiden som skjemmer, men psyken. Den svake viljen og at jeg tåler ingenting før jeg gir opp og ikke evner presse meg.

 

Det sosiale aspektet?
Mine 2 ledsagere gjorde strålende løp og vi spiste en fortreffelig middag. Vietnamesisk og brennende. Beslutningen om hotellrom istedet for fellesdusj var en genistrek. Vi slapp å vandre planløst mellom kafeer med sekk og kunne slaske oss i myke senger med fjernkontroll og kaffemaskin.

 - kanskje var det der jeg feilet
, kanskje trenger jeg hvileløs vandring
, skap med lås, og hvitt sukker.
(godt jeg sitter i ett kjøkken fylt med hveteboller)



KANSKJE er det på tide at jeg innser at jeg er en svak sjel med vilje av gele som ikke takler hverken sol eller konkurranser og
- at Sentrumsløpet ikke er mitt løp.


Nok en gang så jeg ikke en sjel jeg har sett/lest før.
Jeg så mange i treningscampuniformer, men bare menn.
Innrømmer at det bare var før løpet jeg var i det sosiale lunet. 
Hadde noen kommet opp med et hyggelig Ingalill??, etter løpet
, hadde jeg trukket capsen ned, med et - Nei, Monica.

Men det var igår
Internett er omsider oppe og går igjen (puh)
Imorgen starter jeg på nytt, men først skal jeg sette meg ned
å lese om alle mine medbloggende superløpere.
Noen som synes årets løype var lettere enn den gamle?

PS: Dette er siste gang jeg går under løp