GRØNT OM GRÅTT.

Orkanger (2010)
- Johan B.Mjønes

Lesereksemplar
mottatt fra Aschehoug






Jeg vet jeg har sagt det mange ganger men jeg leser med magen. Instinktivt med hjernen i dvale. Først etter boka er ferdig og distansen på plass, tar hodet over.

I denne boka foregikk det omtrent slik.
Ord, ord, ord - forbaska kattepineforfatter - 10 sider til er alt du får hvis du fortsetter på denne måten. All symptati til mobberen og for et evindelig syt, og satans shrinking barnevern. Manipulasjon suger og du kan ikke stole på noen. Alderdom suger og hvis han rører katta igjen kommer jeg til å hive boka på peisen. - Og tårer, hulkende irritert - ikke over mobbingen men scenen der Børge, stiv og støl, erindrer hvordan han på fortidens sterke bein, fløy over isete søledammer. Myrstrå Vipper.

- deretter fornuften:

Dette er ei 3.delt bok om mobbing.
Barn: Børge mobber Terje.
Voksen: Terje kommer tilbake og hevner seg.
Gammel: Forlik, oppgjør eller tilgivelse?

Kapitlene er delt mellom mobberen og offeret slik at vi uavbrutt får oppleve overgrep og tanker fra begge hold. Effektivt virkemiddel som hjelper til med å problematisere mobbing og å oppheve svart/hvit motsetninger om overgriper/offer. Good equals evil, senvirkninger og alle er vi sammensatte.

Hvordan enkelthandlinger former hele livet og sprer om seg.

Dessverre kommer det litt skjevt ut for Terje.
Som barn har Børge problemer hjemme og sliter med frykt og impulskontroll, intensjonene er gode og han forstår ikke alltid konsekvensene av egne handlinger - hva han gjør mot Terje er ikke viktig - kun frykten for faren og hvordan andre ser han.

Som voksen har han bedre kontroll. Faren er død. Terje glemt.
Som gammel er det han som tar kontakt for å skvære opp.

Terje, derimot, etter å ha vært tilfeldig offer i barndommen og aldri kommet over dette, framstår som sytete og smålig. Hevngjerrig som voksen og uforsonlig som gammel.

Jeg tror det er med vilje.
For uansett hvordan jeg vrir og vrenger ligger min sympati hos Børge (og da har jeg hardnakket fortrengt katta). Selv for meg som leser blir Terje like usynlig og irriterende som han som barn var for Børge. En bikarakter, den som ødelegger for Børge og dattera - og bare er sur når Børge til slutt banker på døra.

- og det er jo fabelaktig godt gjort av Mjønes.
Boka gjør meg til en mobber
- en av de på sidelinja som irriterer seg og glemmer.

s81 Terje:
- På studiene leste vi om hvordan og hvorfor det er slik at overgriperen nesten aldri husker utseendet på offeret, mens offeret kan huske de mest absurde og pinlig nøyaktige detaljer av overgriperen ...... - det er el ikke sikkert at han ser på meg som noe offer engang, er ikke sikkert at han i det hele tatt har reflektert over hva han har gjorde. -

Den er kort. Det er et minus.
Katteprologen kunne jeg med glede ha hoppet over, selv om den på sitt vis er viktig for historien, pusen dukker jo også indirekte opp på omslaget - jeg hater virkelig grafisk voldelige dyrescener, det ødelegger alt.

Sum Sum Sum.
I all sin problematiserende dybde blir det smått forutsigelig.
Vi vet jo alle at det er sånn, at mennesker ikke er tvers igjennom onde - at selv de beste blant oss har svin på skogen og revenge oftere enn not er - sweet, dessverre.
- at mobbing må utryddes regner jeg med vi allerede har underskrevet på.
- men jeg ANBEFALER, vi trenger alle en påminnelse.


Boka hos tanum.no.

Bokelskerinnens rykende ferske bloggintervju med Mjønes.

Ellers har jeg Wiki-ert meg fram til at han har en fortid som litteraturviter på ntnu, og har prøvd seg både som fotograf og skuespiller.

Orkanger er hans andre bok.
Første boka Terminalhastighet fra ifjor, har jeg ikke lest.