Meg Eier
Ingen (2007)
- Åsa Linderborg
Lydbok (2008) lest av
Andrea Bræin Hovig
Oversatt av Nina Aspen
Det går en rød tråd igjennom lesingen min for tiden, brustne ekteskap og alkoholiserte fedre, fakta fra virkeligheten, halvbiografi, helt sant eller fri fantasi. Det er som om all tid tilbrakt med varulver og vampyrer i hekseland boomeranget pendelen, rett i fletta og på tide og åpne øynene, først Knausgård og Vigdis, så Åsa. (og nå som Trude Marstein velter seg i utroskap vil jeg bare tilbake til ulver og trollmenn).
Pappa'n min og jeg
Västerås, Sverige:
Leif Andersen er herdemester på metallverket, alkoholiker og alenefar til Åsa - og dette er Åsas historie om sin far - som på mange måter kan beskrives akkurat som Selma beskrev Gösta Berling
- sterkest og svakest blant menn.
«Min barndom var absolutt annerledes, men det var ikke bare hans skyld. Jeg ville uansett ikke ha byttet den med noen andre. Hvordan skulle jeg klare å fortelle ham det uten at det hørtes ut som jeg prøvde å overbevise meg selv?»
Hun synes han er verdens beste men innser tidlig at deres familieliv ikke er som andres og at det er mye man ikke snakker om. Hemmeligheter mellom far og datter.
Det fortelles rett fram, usentimentalt, oppleser Andrea har en positiv tone i stemmen, noen ganger latter, som gjør at selv triste, ensomme øyeblikk får et rosa nostalgiskjær (har ennå ikke bestemt meg for om det er ok), hun høres også svært ung ut men det er jo også Åsa for det meste. Jeg tror jeg liker henne.
Men jeg ble trist av boka. Glad oppleser og usentimental story til tross. Den universielle og individuelle ensomheten er for stor, skammen over hverandre, mangel på tilhørighet, å aldri si de riktige tingene, øyeblikk du lar passere og aldri får igjen.
Samlebånd, arbeiderklasse og generasjonskløften, avstanden mellom mennesker.
I begynnelsen da Åsa er barn føltes det kun ukomfortabelt. Jeg synes det var rart at moren ikke grep inn mer men godtok situasjonen, greit at det var besteforeldre og kjærlige tanter - men under ligger usikkerheten og frykten - faren som sover, kan besvime, ikke passer inn blant andre foreldre, spyr, fyllekompiser, pengeproblemene.
- men hjerteskjærende blir det ikke før Åsa blir tenåring og begynner å ta avstand - skammer seg, flytter ut, går omveier, når hun ser han med andres øyne og igjen når hun har blitt voksen og hun innser at hun slett ikke visste hvem han var.
Blant de tristeste scenene er faren som leverer Åsa hos moren og de sitter og venter på at han skal gå - skikkelsen og ryggen når han går, hvor splittet hun er, vil løpe etter og bli med men også at han skal forsvinne
- hvorfor går han ikke snart?
Når hun går forbi vinduet med lampettene uten å stikke innom.
Sier hun skal ringe men lar det går måneder.
Sier hun skal komme men lar det gå år.
Den indre kampen i Åsa ligger under teksten hele boka igjennom.
Barnet som sanser at det er en glipp imellom egen opplevelse og omverden.
Ungdommen ser det, vet og skammer seg, river seg løs.
- og som voksen - å forene, reparere skadene - bekjempe, overvinne egne fordommer og følelser - alltid, overalt, alle.
Er du opptatt av politikk, arbeidervilkår, klassesamfunn eller kanskje det klasseløse finnes det også masse å gripe fatt i her - -rød østbystemning med både russiske og italienske innslag.
Stiller meg i køen og anbefaler varmt
- sånn går det altså når jeg leser det alle andre leser.
Se denne utgaven hos tanum.no
Wikipedia om forfatteren.
- Åsa Linderborg
Lydbok (2008) lest av
Andrea Bræin Hovig
Oversatt av Nina Aspen
Det går en rød tråd igjennom lesingen min for tiden, brustne ekteskap og alkoholiserte fedre, fakta fra virkeligheten, halvbiografi, helt sant eller fri fantasi. Det er som om all tid tilbrakt med varulver og vampyrer i hekseland boomeranget pendelen, rett i fletta og på tide og åpne øynene, først Knausgård og Vigdis, så Åsa. (og nå som Trude Marstein velter seg i utroskap vil jeg bare tilbake til ulver og trollmenn).
Pappa'n min og jeg
Västerås, Sverige:
Leif Andersen er herdemester på metallverket, alkoholiker og alenefar til Åsa - og dette er Åsas historie om sin far - som på mange måter kan beskrives akkurat som Selma beskrev Gösta Berling
- sterkest og svakest blant menn.
«Min barndom var absolutt annerledes, men det var ikke bare hans skyld. Jeg ville uansett ikke ha byttet den med noen andre. Hvordan skulle jeg klare å fortelle ham det uten at det hørtes ut som jeg prøvde å overbevise meg selv?»
Hun synes han er verdens beste men innser tidlig at deres familieliv ikke er som andres og at det er mye man ikke snakker om. Hemmeligheter mellom far og datter.
Det fortelles rett fram, usentimentalt, oppleser Andrea har en positiv tone i stemmen, noen ganger latter, som gjør at selv triste, ensomme øyeblikk får et rosa nostalgiskjær (har ennå ikke bestemt meg for om det er ok), hun høres også svært ung ut men det er jo også Åsa for det meste. Jeg tror jeg liker henne.
Men jeg ble trist av boka. Glad oppleser og usentimental story til tross. Den universielle og individuelle ensomheten er for stor, skammen over hverandre, mangel på tilhørighet, å aldri si de riktige tingene, øyeblikk du lar passere og aldri får igjen.
Samlebånd, arbeiderklasse og generasjonskløften, avstanden mellom mennesker.
I begynnelsen da Åsa er barn føltes det kun ukomfortabelt. Jeg synes det var rart at moren ikke grep inn mer men godtok situasjonen, greit at det var besteforeldre og kjærlige tanter - men under ligger usikkerheten og frykten - faren som sover, kan besvime, ikke passer inn blant andre foreldre, spyr, fyllekompiser, pengeproblemene.
- men hjerteskjærende blir det ikke før Åsa blir tenåring og begynner å ta avstand - skammer seg, flytter ut, går omveier, når hun ser han med andres øyne og igjen når hun har blitt voksen og hun innser at hun slett ikke visste hvem han var.
Blant de tristeste scenene er faren som leverer Åsa hos moren og de sitter og venter på at han skal gå - skikkelsen og ryggen når han går, hvor splittet hun er, vil løpe etter og bli med men også at han skal forsvinne
- hvorfor går han ikke snart?
Når hun går forbi vinduet med lampettene uten å stikke innom.
Sier hun skal ringe men lar det går måneder.
Sier hun skal komme men lar det gå år.
Den indre kampen i Åsa ligger under teksten hele boka igjennom.
Barnet som sanser at det er en glipp imellom egen opplevelse og omverden.
Ungdommen ser det, vet og skammer seg, river seg løs.
- og som voksen - å forene, reparere skadene - bekjempe, overvinne egne fordommer og følelser - alltid, overalt, alle.
Er du opptatt av politikk, arbeidervilkår, klassesamfunn eller kanskje det klasseløse finnes det også masse å gripe fatt i her - -rød østbystemning med både russiske og italienske innslag.
Stiller meg i køen og anbefaler varmt
- sånn går det altså når jeg leser det alle andre leser.
Se denne utgaven hos tanum.no
Wikipedia om forfatteren.
Den boka skal jeg lese, syns den hørte mer enn ok ut.
SvarSlettOverskrifta, "første vakre dag i mai, pappaen min og jeg, ble ganske minnerik. Husker godt den lille fireåringen jeg som gaulet og sang på den mens hun ventet på pappaen sin som skulle komme hjem, med ringeklokke og noe annet rart i kofferten sin. Den og "hvis jeg var en fugl"
- men tror du det var mulig å finne sangen noen plass, lette overalt -
SvarSlettTror denne boka er midt i blinken for deg!