OSLO MARATON 2014 (21km)

Klok av mangel på dusj og skiftemuligeter ifjor, fikk vi iår karret oss til et hotellrom. Fallferdig bygård utvendig, supermoderne, tegneseriekitsch inni, men det har jeg selvfølgelig ikke bilde av, ikke av morra mi som rotet seg bort i kjelleren da brannalarmen gikk heller.



Forsinket solskinnshistorie:
Lørdag sprang jeg mitt tredje halvmaraton.
Tredje beste tid. 2 min senere enn debuten.
8 min tregere enn persen

Offisiell tid:  2.11.22
Garmintid: 2.10.43. Gj.snitt. 6,08/km.
Første 10km - 59min. Andre tier - 1,04min.

Årets Løypekart

Tiden skjemmer ingen, men:
Jeg sprakk som ei knakkpølse, gikk opp en hel bakke mens jeg sjekket epost, knakk som et råttent tre i flau bris, veltet meg i svart negativ motvilje og trodde rundt 15km, at jeg aldri kom til mål. Fullførelse var i flere kilometer ren utopi. Grauthue. Totalt sammenbrudd og takk og pris for at ingen tok bilder og så meg mens jeg rotet rundt blandt stolper og grøftekanter på vei mot det som i min mangel på Oslokunnskaper
- er både Grønland, Opera og Botanisk hage.

For første gang,(fjorårets maraton teller ikke), åpnet jeg for hardt og over evne. Jeg, som i alle mine løp,  løper fortere utover, og alltid siste halvpart flere minutter raskere enn første, glemte bort både vektøkning, asfaltfobi, mangel på styrke/fartstrening, gryende forkjølelse og at jeg tilbrakte 3 sene kvelder i hovedstaden forrige helg.

Glemte at jeg har kjørt meg fast på sjuerfart og spurter på 6,30.

Fullstendig hukommelsestap, imidlertidig galskap
, der jeg la ut fra start som om sub 2t var en reell mulighet.

 Før under og etter.  Løpsbildene er tjuvlånt fra marathon-photos.com,
Ikke et eneste lett-løpt,  ikke-lidende bilde er å oppdrive, og hvis du synes det ser ut som om jeg ikke kan stå på beina, har du helt rett.  Sengekameratene? Kom seg begge til mål.


En skjebnesvanger fiklefeil.
, slik skjer når tikkende hjerner blir stående altfor lenge i startfeltet
 - man begynner å kjenne på alt som er feil.
Sportsbh-en som burde vært et par nummer større.
Flekken som klør bakpå ryggen.
Trusa som krøllet seg etter dotur 4.
Irriterende hårstrå. Glatte øretelefoner - og skoene.
Skoene som plutselig føles svært trange over vrista.
Blodstyrtningstrange.
Det aller siste jeg gjør før startskuddet går
 - er å løsne lissene - på begge skoene.


=  komplett stortåkatastrofe.
23500+ ganger
(for jeg kan telle og vet at jeg på en god dag holder meg på 180skritt/min)
dundret stortåa inni skotuppen, oppmot skotaket. På 12km krysset jeg smertegrensa. Mellom 14 og 16 var det helsvart i tunnelen og jeg prøvde ut alle løpestiler known to man. Landing på hæl, på ytterfot, innerfot og lilletå. Hvis ankellanding noengang blir en 'thing' -  husk at jeg gjorde det først.

Siste drikkestasjon, time-out.
Drakk, tøyde og følte på skammen ved å bryte på 19/20.
Tenkte på Scott Jurek, og da han var så varm at han måtte legge seg i ei elv. Den gangen han startet med bristet ankel, eller løp opp og ned fjellsider med brukket tå. Helte vann i capsen - igjen - for det var varmt i Oslo på lørdag, glemte jeg å si det? Tøyde på fortauskanten. Tenkte på Badwater. Tenkte på Jurek.
, og løp de 2 siste som om jeg var tåløs.

Ikke kunne jeg stoppe på toppen av stortingsbakken heller, for det stod Heia deg gjengen og brølte navnet mitt, i alle tenkelig cheerleadervariasjoner.
 -  nesten ferdig - du klarer det - spurte nå - nå går det nedover, heia, heia 1km igjen.
, og ned bakken mot verdens lengste oppløp.
Ryktene går om at 10 for Grete var 300m for lang.
Undrer på om det også gjelder for 21km?

Fullførelse teller mest.
Mållinja. Ferdig med et løp som var sju ganger så langt som fjorårets maraton
, skuldrene limt til ørene, sviktende lår og instant dopaminlykke.
 - dopamin - lykke.
 , som varte helt til jeg innså at jeg måtte gå helt til Youngstorget (hotell) uten at tærne berørte bakken.

Nå 2 dager etter må jeg fremdeles stålsette meg for å ha på sokker.
Plaster er for vondt. Joggesko utelukket.
, men jeg kom altså til mål.


Derfor:
til tross for klagesangen du nettopp har lest 
er dette en solskinnshistorie.


Flere godord:
Arrangørene har virkelig tatt seg sammen.
De fleste av de tingene som fikk flest klager ifjor. Mangel på dusj/skifte, kaotisk bagasjeoppbevaring/utlevering, for lite toaletter, etc, etc - alt var på plass iår.

De hadde biler til oppbevaring og vannklossetter. Hørte du? WC.
Biler som var knyttet opp til kloakknettet, man kunne skylle ned, og vaske hender med såpe, mens man så seg i speilet. Luksus!

Goodiebag uten goodies!

Do-opplegget var så fantastisk at det er poengløst å legge seg opp i den ukledelige v-halsen på dame t-skjorta, kun reklame i goodiebagen (goodiebag??), 3mil til bananene etter mål og usynlige tidsballonger.
I det hele tatt er det svært lite å klage på iår
, altså sånn rent bortsett fra prisen og lisensen.

Jeg vet jeg er billig. Ingen hjemme, sold out.
, men har de slike do-biler til neste år
, er det godt mulig jeg løper igjen.
Før eller siden må jeg kommer meg under 2 timer.



Middagen? 
Vi spiste på  New Dehli - for tredje løp på rad.
, forresten, dementi: jeg sjekket ikke epost i bakken, måtte bare fikse spotify.

OSLO MARATON 2011 (21km)

Medaljen var så fin at den var verd hele opplevelsen.

I går løp jeg Oslo Halvmaraton 2011
Og imot alle odds: småpsyken, asfaltfallet
, magetrøbbel og tårene på startstreken
, gikk det forbausende bra.
Andre gang over 20km og 6min bedre enn ifjor.
Jeg presterte virkelig å falle på vei til bagasjeoppbevaring. Satte fast ankelen i ei brosteinsprekk og tegneseriefalt med kneklask og mulig lårstrekk. Haltet helt til løpsstart.

Offisiell tid: 2.03.54
Garmin: 21,25km, snitt 5,50/km.
Første 10km, gikk på 59,43. Andre på 57,17.
Raskeste 10km under hele løpet, 56,56, (fra 11,21-21,21)
Det får man kalle en solid negativ splitt + snittpuls under 160.
Artig når man tenker på at jeg såvidt kom meg under timen på sentrumsløpet.
Men egentlig ingen overraskelse, jeg har jo alltid sagt at jeg bare har en fart.

Først lunch, then race. Noen tar karbohydratene sine mer alvorlig enn andre. Under, 8k på vei mot mål. Et minutt bedre enn ifjor. Sterkt med tanke på hvor lite han har løpt og hvor forkjølet han var på lørdag.

Easy does it. Easy does it. Easy does it.
Ikke forhåndsbestemt, men det var mantraet som reddet meg. Messet i det uendelige. Hver gang jeg fikk vondt, ble sliten, løp for fort eller slurvete. Rett i ryggen. Små skritt. Easy does it. Eaaasyyy. Vi har tydligvis alle en indre Caballo. Opp bakkene, eaassyyy.
Det hjalp. Etter de første 5, gikk det lett, selv når jeg ble sliten gikk det lett. Til og med når jeg måtte stoppe og presse meg fram på drikkestasjoner. Lett. Verdens tyngste maratonfjær. Lett.

Helt til de siste 2km. Bakken opp KarlJ, brosteinene og den laange innspurten. Da var det tomt. Hodet var lei, skuldrene stive og magen nektet. Bena derimot, hadde ikke fått det med seg. Autopilot. De sprang i akkurat samme fart. Lett. Ingen spurt, ingen ønsker om å henge seg på de som kom bakfra, men ingen kollaps heller.
Ihvertfall ikke utenpå.



Følte meg helt fin, også etterpå. Ble kald mens jeg ventet på 8k og rotet rundt i bagasjeteltet. Litt overrasket over hvor langt det plutselig var å gå til garderoben, men det var ikke før jeg kom ut av dusjen, det begynte å gå galt. Svimmel, ør og kvalm. Jeg brukte lengst tid av alle i garderoben, satt kun på benken og fomlet med skolisser. Snegletempo og sistemann ut. Maktet ikke tanken på bedre middag, 1stk Litago og rett på toget.

Har aldri følt meg så dårlig etter løp før, ingen matlyst, ble så kvalm på toget at vi måtte droppe direktefarten og svippe innom peppes. Kanskje var det sykdomsrestene i kroppen, men 2 pizzabiter og 5 tyrkisk pepper senere var jeg uansett kurert. Dagens smarteste, men rart å spise pizza med manglende matglede.
Trøtt, sliten og i seng før ti.

I farta?

• Langt å gå til start, men veldig glad for at de hadde flyttet den.
• Den første drikkestasjonen, ca 5km, var pur flaskehals, alt stoppet opp og man ble tvunget til å gå lenge før den dukket opp. Litt for smalt ved alle drikkestoppene, det var vanskelig å komme rundt og/eller unngå å stoppe hvis du ville løpe.
• Varmt
• Hadde ikke sett på løypekartet og ble litt overrasket over traseen, spesielt den bakken på slutten var nasty. Min egen feil.
• Stein i skoa. Den rullet rundt og stimulerte fotbladet - fra massasje til gjennomtrengende smerte.
• Stiv i armer, nakke og skuldre.
• Så ikke et menneske jeg kjente. Dumt for jeg hadde bestemt meg for tvangssosialisering. Fint for jeg var i en elendig forfatning før start. Krokodilletårer og strekk i låret. Etterpå kunne dere gjerne funnet meg.
• Hadde med drikkebelte og 3 tørkede aprikoser. Helte et par vannglass over hodet og tok et par slurker vann på de 2 første vannstasjonene. Resten hoppet jeg over pga kø.
• Ikke så lurt å helle i seg en hel kullsyrebrus minutter etter målgang.
• Ikke lurt å spise så mye før start at man hverken kommer seg på do eller får på seg buksa, kommer til å se ut som ei michelinknakkpølse på bildene.
• Store kjøttsår under pulsbelte.
• Sjokkerende mange som sprang i NikeFrees, men så ingen i VFF.
• Gleder meg til neste år!

Oppsummert:
En strålende solfylt søndag.

Idag:
Er jeg stiv i leggene og sulten, men ellers i utmerket form.
Nesten-barfot-treningen har startet og i de neste 2 ukene skal jeg gå barfot, eller nesten, så ofte som overhode mulig.
- tenker den leggstivheten jeg føler nå kommer til å bli bare blåbær i sammenlikning med what's to come!


Nå skal jeg kose meg med å lese maratonopplevelser fra fjern og nær
, har lurkikket og gleder meg til alle løpsrapportene.
Hvem overcame og hvem sprakk?

OSLO MARATON 2010 (21km)

Gjennomsnittstid - 6,08/km (9,8), temp +12,5
Gjennomsnittspuls/Maxpuls - 159/176
Sjokkerende lav snittpuls.

Debuttid
& under målsetning.
2.09.17

Drømmemålet var under 2,10 og takket være en forrykende sluttspurt over bru og brostein - men på tross av køkork i begynnelsen og egen somling på siste drikkestasjon ble det suksess. Nesten 2.08. Strålende fornøyd.



Vi hadde plassert oss rett bak 2,05 mannen men gjorde aldri noe seriøst forsøk på å henge på - han var uansett borte vekk før første drikkestopp.

Løpet:
Med sinnsyk respekt for distansen var mantraet ROLIG ROLIG og med det samme tempoet tippet under 6/km kjente jeg en lett panikk. Bena var det store spørsmålet, legger og lår har vært vonde og giktiske i flere dager, i tillegg til de vanlige plagene, og det toppet seg på toget til Oslo - vill massering med Imsdalflaske og generelt svartsinn - helt til jeg var igang og sjokkert konstaterte at høyreleggene ikke trengte tøying, lårene beveget seg normalt og hofta harket først halvveis. JOY.

Litt småstresset fram til 5, tvilende før 10, men 11/12 var opptur, juhuu over halveis og hei hvor det går. Litt overrasket over at grafen viser at det var her farten gikk ned. Like før 15 fikk jeg krampe i venstreleggen, den kom og gikk, litt sterkere for hver gang - og på 16 smittet det over til høyresiden også.

Jeg har aldri hatt krampe før så jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, stoppe og tøye? gå? Så lenge det ikke var konstant var jeg livredd for å stoppe, prøvde å roe ned, og telle skritt imellom hver trekning, 7 skritt, 6 - 3 på høyre, 4 på venstre. Presse i meg en krisegel + flere bananer på siste drikkert - og jeg tror det må ha virket, for etter Akerbrygge og restaurantene ble det ikke verre - verste partiet på hele løypa - stabilt hele veien inn og glemte det faktisk bort på siste 600m. Etterpå derimot er en helt annen historie.

Spurtet som en madwoman fra brua og inn, overlykkelig over at jeg kom meg opp sistebakken, der jeg ble observert på webcam av min far som beskrevet meg som stokkstiv og knapt rørlig. Han skulle sett meg når grusen overtok.
MÅL!



PLUSS/MINUS

• +Strålende vær, nesten for varmt, men med tanke på fredags/lørdagsværet var det fantastisk likevel.
• +Ingrid Kristiansen som heiet på MEG - har lest i ettertid at hun heiet på ALLE hmpf, men det gjorde uansett nytta si.
• +Alle jeg løp forbi, blind for de som kom bakfra.
• +Bakkene var jo ikke allverden, suste nedover men slet på flata.
• - Gel-en jeg rev opp med tennen og klemte ut over halve fjeset, skjorta og startnummeret. En munnfull i gapet og resten grisete klisseri - montro det går av i vask.
• + Drikkestasjoner.
• - Til krampa tar deg.
• - For 100% asfalt, lette lengselsfult etter myke grøfter og grus men bortsett fra de siste meterne av innspurten var det kun asfalt.
• + Vinden var mer velkommen og avkjølende enn tung og avkreftende.
• + Hosten var borte og halsen plaget meg ikke.
• - Så absolutt ingen jeg kjente, heller ingen campere og/eller bloggere.
• + Jeg fullførte og har nå løpt mitt første halve maraton og gjør det nok igjen.

Jeg hadde med kamera underveis og tok masse bilder før start, i døko og startfelt - meg glemte hele kameraet etter målgang - mest grunnet gåproblemer og høylytt ekteskapelig disputt. Merk han som hadde like sokker som 8K og hun som klamrer seg til fartsholderskiltet og desperat tøyer leggene.

Spørsmål til arbeidsboka.
Litt overrasket over lav snittpuls - tyder det på at jeg tok det for rolig? Kunne jeg åpnet hardere? Ville krampa blitt verre med større fart eller var det kun asfalt og svake ben? Vil jeg noen ganger gå normalt igjen?

Sum = SUPER DAG.
Nå skal jeg lese hvordan det gikk med alle dere andre.