Viser innlegg med etiketten Gisken Armand. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Gisken Armand. Vis alle innlegg

tirsdag 5. februar 2013

VIGDIS DOES EIDSVOLL


Leve Posthornet 
 - Vigdis Hjorth   (2012)

Lydbok lest av Gisken Armand
kombinert med 
papirutgave fra Cappelen Damms
+ Vigdisshow på Eidsvoll Bibliotek.





Dette er tredje forsøk på en innledning til dette innlegget.
Jeg hadde tenkt å starte med boka og Ellinor og begrense fangirldyrkelsen av forfatteren til et par setninger på slutten
, men fingrene vil bare skrive om Vigdis på bibliotekbesøk.

Jeg har detaljert notater, men de handler kun om punktlighet, skiboksen på biltaket og hvor lykkelig jeg var over at hun ikke hadde blanke klær. Jeg hater det blanke. Stalkernotater, som får forbli på servietten. Det jeg kan dele er at hun var mørkt velkledd, og 27. Hadde dette vært Hollywood og jeg hvilken som helst starstruck amerikaner ville jeg kledd meg i finnlandshette og journalistgravd meg til superdiett og doktornavn.
Hvis jeg hadde hatt bil.
Hvis det var nødvendig.

Det er det jo ikke for alle vet jo at Vigdis jogger og drikker.
Og jeg trenger og tro at det er akkurat slik
man blir seende ut av jogging og drikking.
Fuck dokotordyregod.

Viktigere enn hvordan forfatteren tok seg ut:
Hvordan hun oppførte seg. Hva hun sa.
Hvordan vi alle trodde hun skulle snakke om den nye boka si, men så nevnte hun den ikke med et ord og snakket heller om forfatterskap og forfatterliv.
Hva som er sant. Hva som er fiksjon. Og grensa imellom. Rett og slett hvordan hun plukket scener og setninger fra livets, eget og andres, smørgåssbord. Hun leste høyt. Fortalte anekdoter. Løy så det rant og delte intime sannheter?

Hun var morsom.
Nesten på standupnivå, og humringen i salen var konstant
, kun avbrutt av et og annet latterhikst.

Jeg ante ikke at Vigdis var så lettbent og uhøytidlig. Det glimter jo i bøkene, men det jeg har sett av henne på tv, og den ene gangen i Murakamipanelet, lente mer mot pompøs og alvorlig enn veivende standup. Kanskje fordi hun snakket om andre ting enn seg selv og forfatterskapet?

Gledelig overrasket.
Jeg kom forberedt på småtraurig snakk om Kierkegaard
og endte opp småfnisende en hel time.

Jeg gjør som Vigdis
, istedet for å snakke om Posthornet, snakker jeg om Hulda Kråkefjær,

Flere anekdoter og historier hun fortalte fra barn/ungdom, var hentet fra Tredje Person Entall, min foreløpige Vigdisfavoritt. Det virkeliggjorde hele problemstillingen fiksjon/virkelighet. For der stod hun og fortalte om hvorfor hun ble forfatter og delte episoder fra barndom og skoletid - også hadde Hulda gjort det før, eller  etter, akkurat som Herdis i fengsel og mora til Mari.
Vigdis er alle og alle er Vigdis.
Og alt, men ingenting er sant.
Performance Art.


Over til Ellinor
, som er navnet på Posthornets heltinne.
Ellinor er 35 og finner livet sitt for ubetydelig for store tanker og lidelser.
Hun jobber som kommuniksjonsrådgiver og da en kollega tar selvmord ender hun opp med å overta hans arbeid i Postcom, som består i å utdanne postansatte til å jobbe mot Eus tredje postdirektiv. Vi følger henne i 6mnd, helt til det store slaget om postdirektivet på Arbeiderpartiets landmøte 2011.
Postdirektivet? = fri konkurranse på brevpost under 50g = elendige kår for postansatte
og urettferdig utlevering av post.

Boka åpner med at hun finner dagboka fra 2000
og blir satt ut av det intetsigende innholdet.
Navnene kunne byttes ut, datoene byttes om, ingen bevegelse, ingen sammenheng, ingen glede, bare lede; pengene, brunfargen, sladderen, maten, jeg kunne like gjerne skrevet man som jeg. Og nå var det anderledes, det hadde hjulpet å bli eldre?

Hun lengter etter store følelser og den store sammenhengen
På jobben, i forholdet, til familien, på gata.

Long story short:
Det haver seg slik at Ellinor, gjennom edle postmenn og nostalgisk brevskriving, finner tilbake både til livet, mannen og meningen. Det etterlengtet sammenbruddet blir avverget og livsgnisten kommer tilbake. Hjulpet av alminnelige postansatte, de trivielle livene, brevene som forsvinner og historiene bak.

Jeg tenkte på Knausgård, om det han sa om
å gå så nært at alt blir fjernt, og universielt.

Meningsløshet kan kun bekjempes på detaljnivå. Navlebeskuelse hjelper. Det er helt sant. Perspektiv og lange linjer er den raskeste veien til depressiv galskap. Gammelerik venter oss alle, og i fugleperspektiv ER livene våre for små og ubetydelig for alle de svulmende lidende følelser vi bærer på. Vi trenger skylapper, retningssans og noen å redde, som Ellinor og de postansatte.
Fanatiske hobbyer hjelper også.


Gull som glimrer:
  • Viktigheten av å være den som kommer sist inn med lue, skjerf og røde kinn.
  • - Triste mennesker i billige tekstiler -. , men min er enda sørgeligere:, triste mennesker i blanke tekstiler.
  • Ellinor som er på kino og ikke gråter til Høytleseren, og påfølgende filmananlyse.
  • , og da Stein kom med sexleketøy.  vi la oss og lå sammen -
  • - Er det deilig spurte han for femte gang og for femte gang svarte jeg: - Helt ok -
  • Stein som skriver brev til seg selv - sin egen kommunikasjonsrådgiver.
  • Ellinor drikker ikke.

Boka avsluttes med at hun sjekker postkassa for brev og åpner dagboka.
Og da passer det utmerket og igjen vende tilbake til Vigdis does Eidsvoll.

For nettopp disse 2 elementene.
Brev og dagbok, var ingrediensene i de 2 løgnene som Vigdis hevder var med å gjøre henne til forfatter.
Merkelig nok gjorde de ikke Hulda til forfatter.
1. Fiktive brev til ukebladspalter for femtilapper.
2. Lidenskapelig fiksjon i dagboka for å pynte på mislykket tap av jomfrudom.
Begge historiene sanne eller ikke finnes i Tredje Person Entall
, har jeg sagt at det er min Vigdisfavoritt?

Brev og dagbøker.
Menigmanns skrevne ord
, til kamp mot meningsløsheten.
En skreven highway til sjela.

Ellers: Oppleser Gisken er like bra uansett hva hun leser, og jeg har tidligere utropt henne til sjela i vigdisbøkene, men denne gangen, og kanskje også tidligere uten at jeg har lagt merke til det, snek det seg inn en distanse, et snev av Ellinor som ironiserer over seg selv, på en måte jeg VET jeg ikke ville fått til i egen lesning, og er usikker på om jeg liker.


Leve Posthornet hos tanum.no
Min er et lesereksemplar fra Cappelen Damms
Flere norske bloggere:  Solgunn, Janicke, og Merete


Know your writer:
Line hadde rett.
(- mhauahaua, selvfølgelig serverer man ikke vin på biblioteket -)  Ingen vin. Ingen veritas.   
Det var et overtramp, for hvis man kan drikke vin på biblioteket når det er  lokal countryheltaften er det jo selvklart at man må gjøre på forfatterbesøk.
 Nei, jeg sa ikke hei, hadde ikke med bok til signering og jeg lover at jeg helt tilfeldig og uskyldig sto og studerte kinoplakter da hun kjørte forbi og derfor og bare derfor vet at hun hadde skiboks på taket. 

 Helt til slutt. Alle damene som var på vigdsishow
, undertegnede inkludert, hadde pene strikkeklær. 

mandag 22. mars 2010

- BARE EN TING -


Tredje Person Entall
- Vigdis Hjorth (2008)

Lydbok lest av
Gisken Armand (2008)





 


Hulda Kråkefjær sitter i fengsel og leverer et manuskript til fengselslegen før hun tar selvmord. Legen publiserer.

Kjønnsroller, forventninger og familie. Navlestrengen er ubrytelig jern, mor er roten til alt vondt, far er ikke bedre, og vi følger Huldas streben og tilpasningsproblemer i et striglet forstadsnabolag - eller hva nå Gluppen er - som student, fin konefrue, enslig akademiker osv osv.

Alt det jeg likte med Hjulskift finnes også her.
Det konsise språket, rim, repetisjoner, korte setninger og utbrudd
- det liker hun, det er sant, det skal han ha.
Hulda er heller ikke så fjern fra Louise (Hjulskift) - kanskje kan man si Louise er det Hulda kunne vært, en mer vellykket utgave, veltilpasset der Hulda faller sammen.

Ett av Huldas problemer er at hun ikke makter kompromisser, å møte på halvveien og forestille seg - dvs hun følger normene og gjør til en viss grad det som forventes av henne - men mentalt gir hun ikke etter - stykkevis&delt er umulig, en stadig kamp. Når hun blir eldre finner hun en slags balanse - mor med barn og brune barer på fritiden - men også der faller bunnen ut til slutt, fengselet neste.

Depresjoner, sammenbrudd og rollespill - Hjorth er morsom og spesielt Hulda som barn på Gluppen og hemmelig studentskribent i Trondheim er fornøyelige. Vittige og skarpe betrakninger og hudløs leser som jeg er i disse dager - tar jeg inn alt, føler Hulda, tenker brune tanker og fortviler hver gang det rakner.

Andre ting?

  • Trangen og forholdet til alkohol og rus, lettelsen og skuldre ned. Fyllehistoriene - fullere, høyere, villere, sintere, senere - mørjeførkje supersize - og vi har vel alle vært der (i grøfta) - bare kanskje ikke like ofte.
  • Blikket - det mannlige - igjen.
  • Gretel (tabben med lydbok er at man ikke aner hvordan navn staves) er en fantastisk karakter, lik den jødiske moren, lett å hate og en sterk medvirkende årsak til Huldas skjebne.
  • Alltid kuriøst med døtre med morskomplekser som helt glemmer bort sitt eget avkom.
  • - også her som i Hjulskift vil heltinnen være mann og voldta - bortsett fra makt er det nok noe innlysende jeg går glipp av - her også.
  • Knausgård har mye å takke Hjorth for!! (aha opplevelsen ved førstegangsfyll)
  • Rim holder psyken i sjakk.
Gisken er rå på Hjorth. Hun leser strålende og gir Hulda (som Louise) gjennomslag, en råskap som passer språket perfekt, en ekstra dimensjon og jeg er litt spent på neste Hjorth bok som leses av Petronella Barker
- Fordeler og Ulemper Ved å Være Til -
nesten så jeg ikke tør.


ANBEFALES!!!!

søndag 24. januar 2010

SVUNNE TIDERS KVINNER


Gösta Berlings Saga (1891)
- Selma Lagerlöf

Lydbok (2008) lest av
Gisken Armand

Oversatt av Sissel Lange-Nielsen



 

Lydbok igjen, begynner nesten å føle meg dreven selv om jeg skal innrømme at det ble litt rart å gå rett fra Hjulskift til Gösta med samme oppleser, selv om jeg liker Gisken godt.

Svakest og sterkest blant menn.
Värmland ca1800. Gösta Berling drikker seg fra prestejobb til tiggerskap, blir reddet fra selvmordet av den mektige Majorinnen på Ekeby, tatt opp blant hennes kavalerer og lever et liv i drukkenskap, eventyr og kjærlighet - fromme kvinner av høy stand taper - i kø - sine hjerter og uskyld.

Penger, fest og gjestebud, gjøkalver og dekadanse - og til slutt et liv i gudelig heder og fattigdom.

Jeg lot meg virkelig rive med her, kun under enkelte av landskapsbeskrivelsene falt jeg ut (og det er kun meg, svulstige landskap - nichts.)

Djevelen lurer i bakgrunnen, oftest representert av den onde bonden Sintram, alltid klar til å lure deg ut på galeien, selge sjeler og tegne avtaler, ( ahh temptation). Gud er ikke bedre. Gudfryktighet er en kilde til like mye sorg og misforståelser og nesten alle gir avkall på det de egentlig vil ha for det de tror 'herren' krever - kun for å krongle seg tilbake eller gå til grunne devilstyle.

Sleng inn eros, hulder og heks, nytelse og drukkenskap. Kortspill. Dans. Det er sannelig ikke lett å leve den smale sti mot Perleporten - en sti som visstnok består av hardt fysisk arbeid og ydmyk nøkternhet - fåmælte bønder mot store ord, prester og kavalerer.

Göstas latskap, nytelsessyke og forelskelser er årsaken til stort sett all elendighet i hele boka. Han mener godt, følger Gud, prøver det beste han kan, velter seg i selvforakt når det går dårlig, drikker, og blir alltid reddet av en kvinne. Han ser ut som en engel, synger, leder og kan snakke seg ut av alt.

Gud og anithelt i en og samme skikkelse.

Er du interessert i historien bak er Gösta visstnok basert på en prest Selma var forelsket i. Ekeby var et gods med et annet navn. Värmland står der ennå og de viktigste kvinnene var også levende en gang - men hvem bryr seg vel om slikt :-). Truth or dare eller løgn og sannhet? Fantastiske kavalerer og historier - Jeg kjøper alt!

- strålende opplevelse på lydbok.

(PS - minus bjørnjakt besitter jeg alle kvaliteter man trenger for å være kavaler på Ekeby, så opp på drømmejobb lista, glade viner, kortspill, flørt og fyll - noen som trenger en selskapsdame til ballet? :-))

Hører du med blant de som liker å lese bøker på skjerm har Sverige en nettside der du kan lese klassikere (- mulig du også kan laste dem ned-), jeg har ikke prøvd, biblioteket er enklere men for bøker du ikke finner, eller du vil ha på svensk er det jo nyttig.

Hvis du heller vil eie.
Bokkildens paperback.



Glemte nesten:

Dette er også en 1001 bok.
Årets andre (begge på lydbok). 20 i år - no problem - 18 to go.

fredag 15. januar 2010

- RELASJONER -



Hjulskift
(2007)
- Vigdis Hjorth

Lest av (2007)
Gisken Armand
(beste oppleser så langt)




Litteraturprofessor
Louise (45+) er lei av alt, akademia, boka hun skal skrive, familie, alt er grått, anmasende trist og helst vil hun sitte fredens alene og drikke rødvin. Hun fyller seg borti en bilselgermann fra Skien og innleder en 'relasjon', motforestillinger til tross.

Usentimental kjærlighet og løpske tanker. Professoren og fiskende boytoy som aldri har lest en bok. 2 forskjellige tilnærminger til verden, kunst og forhold, snobberi og underlegenhet, litt kjønnsroller men aller mest mennesker, fordommer og forventninger.

Sist jeg leste en Vigdis Hjorth bok er så lenge siden at jeg har glemt hvilken det var (kanskje Fransk Åpning) - ihvertfall likte jeg den og bestemte meg for å lese mye Vigdis - days of your life og tickety tack - det ble med den ene - til nå - sikkert 10 år senere.

Hjulskift likte jeg også godt og - igjen - skal jeg lese mer Vigdis!

Best likte jeg det konsise språket, korte repteterende setninger som bryter Louises stadige intellektualiseringer og summerer magefølelse, positivt og lett overrasket.

- Det liker hun. Det forstår hun. Det har han rett i. Det skal han ha -

Forelskelse, alt det som hører med og hjerte mot kropp mot hode. Motsetninger som tiltrekkes og like barn som leker (best?), hun - livstrett, analytisk, negativ, han - begeistret, opplevende, naiv. Teori, praksis og kjærlighet etter 40.

Andre spørsmål?
  • Er blikket alltid maskulint?
  • Kan analyser og tanker legges til side for glede og opplevelser?
  • Er det alltid subtext?
  • Overgivelse versus hengivelse.
  • Blir man nå egentlig mer livsdyktig og smartere av studier, bøker og professorater - er det verd det? (subjektivt ingahvisk = ja)
  • Hvorfor plager det meg at Louise plukker på Truls. Jeg vil hun skal like han, blir glad når hun ytrer sitt oppsummerende - det liker hun - . Why?
  • Likevel gremmes jeg innimellom over måten han uttrykker seg på, tonefall, dialekt (dette er sikkert Gisken og gjod jobb.)

Jeg leser med magen for tiden og lever meg inn i alt, så selv om Hjulskift ikke er boka om meg som jeg påstod i et annet innlegg, (kun mens jeg leser), likte jeg meg i Louises hode. Innimellom hørtes oppleser Gisken litt for nesevis provoserende ut og jeg tenkte at her ville det gjort en forskjell å ha selve boka - men det tilførte likevel en ny dimensjon og gjorde Louise tøffere enn hun ville blitt i "min" lesing. Det likte jeg :-)

(Spoiler)
Slutten derimot var litt høytflyvende. Jeg må ha koblet ut og gått glipp av noe dramatisk og vesentlig - for plutselig og lidenskapelig vil hun i sitt neste liv bli mann og voldta seg selv. Kanskje årsaken er det som hun anser som bilselgermann Olsens enkle liv og en flukt fra eget overanalytiske kvinnehode - men jeg sitter likevel med en følelse av jeg må mistet eller misforstått noe underveis.


Ellers:
For midt indre øye var det slik Louise så ut, ingen vits i å kjempe imot og selv om mange tror at dette er årets problemstilling har Hjorth alltid slitt med virkelighet/fiksjons spøkelse.

Funn under bildegoogling:
Artikkel fra N24 2003
Vigdis Hjorth forteller Journalisten hvordan hun er lei av å lese om seg selv, rødvin og sex. I sammenheng med ny boklansering, etterlyser Hjorth interesse for litteratur blant norske medier. Hun er lei fokuset på henne som privatperson og hvor mye hun røyker og drikker mens hun skriver.
- Mediene framstiller det nærmest som et folkekrav at de skal skrive om våre mest private ting. Jeg opplever mye av det som påtrengende intimt, sier Hjorth til Journalisten. -


Interessant at det som Hjorth ser som et krav fra media i 2003 er noe samme media sterkt kritiserer og problematiserer som en nyvinning i 2010 - ahh disse tabloidene(!)

- og siden jeg nå er igang med googlefunn slenger jeg på denne artikkelen - også fra 2003.
Sitat: - Det hadde vært gøy å skrive ei skikkelig morsom bok om livet til en middelaldrende kvinne etter at barna har flyttet ut. - Igjen ikke så veldig fjernt fra ditt eget liv? - Ja, ja. Det fleste av mine jevnaldrende har små barn, men mentalt er jeg helt i overgangsalderen. Jeg dytter den inn mellom hver menstruasjon. Kommer det ikke en ny vår med overgangsalderen? -

- og 4 år etter, enter Hjulskift.

God Bok!.

Bokkilden