Leve Posthornet
- Vigdis Hjorth (2012)
Lydbok lest av Gisken Armand
kombinert med
papirutgave fra Cappelen Damms
+ Vigdisshow på Eidsvoll Bibliotek.
Dette er tredje forsøk på en innledning til dette innlegget.
Jeg hadde tenkt å starte med boka og Ellinor og begrense fangirldyrkelsen av forfatteren til et par setninger på slutten
, men fingrene vil bare skrive om Vigdis på bibliotekbesøk.
Jeg har detaljert notater, men de handler kun om punktlighet, skiboksen på biltaket og hvor lykkelig jeg var over at hun ikke hadde blanke klær. Jeg hater det blanke. Stalkernotater, som får forbli på servietten. Det jeg kan dele er at hun var mørkt velkledd, og 27. Hadde dette vært Hollywood og jeg hvilken som helst starstruck amerikaner ville jeg kledd meg i finnlandshette og journalistgravd meg til superdiett og doktornavn.
Hvis jeg hadde hatt bil.
Hvis det var nødvendig.
Det er det jo ikke for alle vet jo at Vigdis jogger og drikker.
Og jeg trenger og tro at det er akkurat slik
man blir seende ut av jogging og drikking.
Fuck dokotordyregod.
Viktigere enn hvordan forfatteren tok seg ut:
Hvordan hun oppførte seg. Hva hun sa.
Hvordan vi alle trodde hun skulle snakke om den nye boka si, men så nevnte hun den ikke med et ord og snakket heller om forfatterskap og forfatterliv.
Hva som er sant. Hva som er fiksjon. Og grensa imellom. Rett og slett hvordan hun plukket scener og setninger fra livets, eget og andres, smørgåssbord. Hun leste høyt. Fortalte anekdoter. Løy så det rant og delte intime sannheter?
Hun var morsom.
Nesten på standupnivå, og humringen i salen var konstant
, kun avbrutt av et og annet latterhikst.
Jeg ante ikke at Vigdis var så lettbent og uhøytidlig. Det glimter jo i bøkene, men det jeg har sett av henne på tv, og den ene gangen i Murakamipanelet, lente mer mot pompøs og alvorlig enn veivende standup. Kanskje fordi hun snakket om andre ting enn seg selv og forfatterskapet?
Gledelig overrasket.
Jeg kom forberedt på småtraurig snakk om Kierkegaard
og endte opp småfnisende en hel time.
Jeg gjør som Vigdis
, istedet for å snakke om Posthornet, snakker jeg om Hulda Kråkefjær,
Flere anekdoter og historier hun fortalte fra barn/ungdom, var hentet fra Tredje Person Entall, min foreløpige Vigdisfavoritt. Det virkeliggjorde hele problemstillingen fiksjon/virkelighet. For der stod hun og fortalte om hvorfor hun ble forfatter og delte episoder fra barndom og skoletid - også hadde Hulda gjort det før, eller etter, akkurat som Herdis i fengsel og mora til Mari.
Vigdis er alle og alle er Vigdis.
Og alt, men ingenting er sant.
Performance Art.
Over til Ellinor
, som er navnet på Posthornets heltinne.
Ellinor er 35 og finner livet sitt for ubetydelig for store tanker og lidelser.
Hun jobber som kommuniksjonsrådgiver og da en kollega tar selvmord ender hun opp med å overta hans arbeid i Postcom, som består i å utdanne postansatte til å jobbe mot Eus tredje postdirektiv. Vi følger henne i 6mnd, helt til det store slaget om postdirektivet på Arbeiderpartiets landmøte 2011.
Postdirektivet? = fri konkurranse på brevpost under 50g = elendige kår for postansatte
og urettferdig utlevering av post.
Boka åpner med at hun finner dagboka fra 2000
og blir satt ut av det intetsigende innholdet.
Navnene kunne byttes ut, datoene byttes om, ingen bevegelse, ingen sammenheng, ingen glede, bare lede; pengene, brunfargen, sladderen, maten, jeg kunne like gjerne skrevet man som jeg. Og nå var det anderledes, det hadde hjulpet å bli eldre?
Hun lengter etter store følelser og den store sammenhengen
På jobben, i forholdet, til familien, på gata.
Long story short:
Det haver seg slik at Ellinor, gjennom edle postmenn og nostalgisk brevskriving, finner tilbake både til livet, mannen og meningen. Det etterlengtet sammenbruddet blir avverget og livsgnisten kommer tilbake. Hjulpet av alminnelige postansatte, de trivielle livene, brevene som forsvinner og historiene bak.
Jeg tenkte på Knausgård, om det han sa om
å gå så nært at alt blir fjernt, og universielt.
Meningsløshet kan kun bekjempes på detaljnivå. Navlebeskuelse hjelper. Det er helt sant. Perspektiv og lange linjer er den raskeste veien til depressiv galskap. Gammelerik venter oss alle, og i fugleperspektiv ER livene våre for små og ubetydelig for alle de svulmende lidende følelser vi bærer på. Vi trenger skylapper, retningssans og noen å redde, som Ellinor og de postansatte.
Fanatiske hobbyer hjelper også.
Gull som glimrer:
- Viktigheten av å være den som kommer sist inn med lue, skjerf og røde kinn.
- - Triste mennesker i billige tekstiler -. , men min er enda sørgeligere:, triste mennesker i blanke tekstiler.
- Ellinor som er på kino og ikke gråter til Høytleseren, og påfølgende filmananlyse.
- , og da Stein kom med sexleketøy. - vi la oss og lå sammen -
- - Er det deilig spurte han for femte gang og for femte gang svarte jeg: - Helt ok -
- Stein som skriver brev til seg selv - sin egen kommunikasjonsrådgiver.
- Ellinor drikker ikke.
Boka avsluttes med at hun sjekker postkassa for brev og åpner dagboka.
Og da passer det utmerket og igjen vende tilbake til Vigdis does Eidsvoll.
For nettopp disse 2 elementene.
Brev og dagbok, var ingrediensene i de 2 løgnene som Vigdis hevder var med å gjøre henne til forfatter.
Merkelig nok gjorde de ikke Hulda til forfatter.
1. Fiktive brev til ukebladspalter for femtilapper.
2. Lidenskapelig fiksjon i dagboka for å pynte på mislykket tap av jomfrudom.
Begge historiene sanne eller ikke finnes i Tredje Person Entall
, har jeg sagt at det er min Vigdisfavoritt?
Brev og dagbøker.
Menigmanns skrevne ord
, til kamp mot meningsløsheten.
En skreven highway til sjela.
Ellers: Oppleser Gisken er like bra uansett hva hun leser, og jeg har tidligere utropt henne til sjela i vigdisbøkene, men denne gangen, og kanskje også tidligere uten at jeg har lagt merke til det, snek det seg inn en distanse, et snev av Ellinor som ironiserer over seg selv, på en måte jeg VET jeg ikke ville fått til i egen lesning, og er usikker på om jeg liker.
Leve Posthornet hos tanum.no
Min er et lesereksemplar fra Cappelen Damms
Flere norske bloggere: Solgunn, Janicke, og Merete
Know your writer:
(- mhauahaua, selvfølgelig serverer man ikke vin på biblioteket -) Ingen vin. Ingen veritas.
Det var et overtramp, for hvis man kan drikke vin på biblioteket når det er lokal countryheltaften er det jo selvklart at man må gjøre på forfatterbesøk.
Nei, jeg sa ikke hei, hadde ikke med bok til signering og jeg lover at jeg helt tilfeldig og uskyldig sto og studerte kinoplakter da hun kjørte forbi og derfor og bare derfor vet at hun hadde skiboks på taket.
Helt til slutt. Alle damene som var på vigdsishow
, undertegnede inkludert, hadde pene strikkeklær.
