LEST 2020
▼
søndag 23. oktober 2011
GRAND
Paula (2006)
Spencer
- Roddy Doyle
Lydbok lest av: Ger Ryan
Ja, jeg vet jeg sa, i en kommentar, at bokanbefalinger burde begrenses til et par i måneden. Litt omtanke får man ha for lesere og andre bokjøpenerder med uendelige leselister. For mange anbefalinger sprer dårlige samvittighet og utilstrekkelighet, som igjen kan føre til både depresjon og økonomisk ruin. Jeg har jo forstått at ikke alle er like disiplinerte og like flinke til å bruke biblioteket som nettbutikk, som undertegnede.
Meeen, når jeg sveipet ned lista med alle bøkene jeg har lest men ikke omtalt, var det svært få som var direkte dårlige, noe er kjedelig og andre sånn passe, men ingenting som jeg kan heve fingeren å advare mot. Grunnen til at jeg har så langt backlag er mer fordi jeg ikke har tid, løper mer enn jeg leser, leser mer enn jeg skriver - og at andre har skrevet så gode omtaler at min blir overflødig.
Det nærmeste jeg kom var Paula Spencer.
Jeg valgte den fordi jeg i sin tid så The Snapper på kino og lo mer enn jeg tygde. Svært sjeldent at man har snacks igjen på kino. Dette var på 90-tallet og jeg var mørk, ironisk og vanskelig å fornøye. The Snapper handler om Irland, alkohol og barn utenfor ekteskap, tema som alle er like velegnet for latterbrøl som krampegråt.
Psstt, også The Commitments da, den har dere vel sett/lest?
Etter dette har jeg knapt tenkt på Roddy, men jeg ser nå at han vant Bookerprisen i 1993 for Paddy Clarke Ha Ha Ha
, svært viktig i disse bookertider.
Jeg visste heller ikke at Paula Spencer var en oppfølger til
The Woman who walked into Doors, som kom 10 år tidligere. Hadde jeg visst, hadde jeg ikke lånt boka. Man leser jo ALDRI, med vitende vilje, toern før enern.
The Woman who Walked into Doors.
Handler om Paula som er alkoholiker og blir banket av mannen, eller er alkoholiker fordi hun blir banket av mannen. Hun har 4 barn og mannen er både gal og kriminell og dette er alt jeg vet.
Elikken har lest den, men jeg fant ikke omtalen.
I Paula Spencer
møter vi Paula 10 år etter. Mannen er død og hun er edru.
Boka går stort sett ut på hvor vanskelig det er å holde på edrueligheten. Den dårlige samvittigheten ovenfor barna som har vokst opp formet av full mor og voldelig far. De er nå voksne med egne problemer. Det er Irland, lite penger og vaskejobb.
Boka er sår og Paula vil stadig drikke. Det er en voldsom forsiktighet i forholdet til de voksne barna, ingen vet hvordan de skal oppføre seg og de tripper rundt hverandre i sinne, skyldfølelse og tårer. Spørsmål: Hvor lenge skal man ha dårlig samvittighet? Er det mulig å tilgi? Hva kan man forvente? Og er det ikke like greit å bare feie ting under teppet?
Jeg kjenner det, sårheten, håpløsheten og de skjøre gledene. Lysten til selv å drikke og glemme hele det miserable Paulalivet, ble sterkere for hver CD. Hun er for selvoppofrende. Føler så sterk skyld at hun lar barn og verden kjøre over seg. Mens de passivaggressive flammene tærer på innsiden.
Fortjener hun dette? Absolutt! Not at all!
Hun liker ikke svigerinna. Naboen. Dattera som nå også drikker.
Mest av alt liker hun ikke seg selv.
Men hun er også lykkelig - over å være edru - over den døde ektemannen, musikk, selvstendighet osv. Det svinger.
Jeg er så glad jeg er edru - god I want a drink.
oops
Føler at hvert ord jeg skriver hinter mot at dette var da ei formidabel bok om store spørmål, språket var forresten også bra. Bitende irsk humor og karakterisktiske gjentakelser hos hovedpersonen
- alt som avveies med - it's grand.
Men når jeg tenker tilbake husker jeg den som langtekkelig og kjedelig. Det tok aldri slutt, ble for grått og dystert - og jeg hadde problemer med å fullføre.
Får bare tro på egen erindring, så til tross for at den påvirket følelsene mine, er skrevet på friskt irsk, om viktige dyptgripende temaer som angår mange - av prisvinnende forfatter, jeg før har hatt stor glede av - anbefaler jeg den ikke (?)
Men du finner den på tanum.no
Min kom fra biblioteket
Flere bloggere: Mari, Tromsøbib, & Dagbladet.
Know your writer:
Roddy er tidligere geografilærer og - hold pusten - ateist. Montro hva jomfru Maria, som jeg har hørt er irsk, har å si til dette?.
Den siste boka hans kom i 2010
, heter The Dead Republic
og handler om Hollywood, IRA og vaktmestere.
ahh, wiki, how informative thee be.
Og helt på siden, absolutt irrelevant og please don't buy.
Løpe/lesenerder leser ikke bare bokomtaler men også shoereviews, og gjett hva jeg fant i kommentarfeltet på dagens bloggrunde. En takknemmelig sjel som var så glad for å ha funnet gjeldende skoblogg fordi det hjalp han å skrive litteraturreviews - selvsagt med link og svært aktuelt for oss som prøver å ikke anbefale bøker. Trykk på eget ansvar. Trenger du hjelp til omtaleskriving?
Ahh, the joys of the internet.
Marcus Brigstocke: "You sir are Irish, you're only an atheist when you're over here" (England).
SvarSlettDara O'Briain: "You think I bless myself when I land in Dublin airport?"
Hmm, det var ikke like morsom nedskrevet i en bloggkommentar som i Argumental, men irer er altså ikke ateister når de befinner seg i Irland. Så vet du det...
Jeg har planer om å lese Paddy Clarke Ha Ha Ha, men jeg kommer visst aldri så langt. Det er alltid noen bøker som aldri kommer seg til toppen av leselisten.
hehe, skjønte vel at det var noe muffens med den påståtte ateismen.
SvarSlettPaddy Clarke befinner seg kun på lista mi som Bookervinner, men det blir nok en stund til.
Dama som gikk på dører omtalte jeg i en samleomtale fra sommeren 2011. - Og jeg mener jeg sa at du burde lese denne, og ikke to'ern... ;) *streng*
SvarSlettJa, jeg husker du sa noe sånt, men da var det for sent og jeg hadde allerede lest Paula, har bare somlet men omtalen.
SvarSlett(Googlet omtalen din som besatt, husket til og med at det var en samleomtale, men merkelig nok kom den ikke opp.)
Herlig omtale! Heretter skal jeg alltid lese et av dine innlegg til morgenkaffen, for nå ble jeg i strålende humør. Ønskelisten ble ikke utvidet og jeg er akkurat like utilstrekkelig som da jeg våknet. Jeg merker meg dessuten et Nick Hornby-moment, det aller beste en bokblogger kan ha:
SvarSlett"Jeg valgte den fordi jeg i sin tid så The Snapper på kino og lo mer enn jeg tygde. Svært sjeldent at man har snacks igjen på kino. Dette var på 90-tallet og jeg var mørk, ironisk og vanskelig å fornøye."
Haha! Jeg banner på at omtalen din er mye bedre enn boken.
Nåja, bedre er jeg ikke så sikker på
SvarSlett, men er glad jeg kunne bidra til kaffelykke og stabil utilstrekkelighet.
(det er slikt man kaller litteraturformidling -)