2020: UKE 6 (The Silent Patient)

Spøle sidelengs og surt runt i slapset, eller danse mot vår? Halvtomt, halvfullt, eller spiller det egentlig noen rolle, for nå skinner igjen sola og, selv om jeg, begynner å innse at, skal jeg sette nye springerekorder, må jeg finne nye distanser, er det vanskelig å ikke glede seg over lysere kvelder, (i februar)..

Langt ute i uka  (torsdag)
, fordi jeg har brukt dagene på å lese ferdig
Vernon Subutex 2,  alt om det i uke 5.

6.februar
Bokleseformel?
 Å gjøre ferdig det jeg begynte med i forrige uke.
= Suksess. Ferdig med både Subutex og....

The Silent Patient  (2019)
Av Alex Michaelides
Født på Kypros (gresk far, engelsk mor)
Lydbok fra Audible
Lest av Jack Hawkins og Louise Brealy

Om: 'Stum' malerinne som havner på asyl etter å ha drept sin mann.

Regrets:
Jeg skulle ønske jeg hadde skrevet innlegget, underveis i lesinga. Nå føler jeg sterkt på umuligheta av ærlig, spoilerfri formidling.
------------------------------------

7.februar
SPOILER ALERT. VARSKO.
SPOILER BONANZA
EXIT HERE
Jeg skal gjøre mitt beste for å ikke avsløre 'morderen', men har du ikke lest boka, kommer leseropplevelsen til å bli, om ikke ødelagt, så ihvertfall forandret.
Dette gjelder også kommentarfeltet. Du er herved advart.

Bok som får håret til å reise seg, eller bare et hårreisende, irrelevant bilde for å skremme bort de som ikke vil la kynismens klamme hånd ødelegge plottet. Btw: Det er også slik man blir seende ut når man leser hele natta. No filters her.

Moving on:
Jeg hørte lydboka, og det er mulig forteller Theo, hørtes ut som en elskelig og troverdig sjel på papir. En psykoterapist som bare vil redde verden, pasient by pasient. På lyd derimot, kunne man kjenne den innestengte aggresjonen, i pusten, før han åpnet munnen. Stemmen sydet av forakt, raseri, frustrasjon og falsk godhet. Få minutter inn i den mannlige fortellerstemmen og den klassiske Upålitelige Forteller var så etablert at jeg gikk bort fra å undre hvem eller hva, og kun fokuserte på hvordan.

Noe som selvfølgelig forandret hele leserframdriften.
Alt ble mistenkelig. Minus et par ubetydelige tvister, ble også alt gjennomskuelig, og jeg er veldig nysgjerrig på hvordan dette opplevdes på papir/brett. Framstod Theo, som upålitelig fra start, eller først når hans egen fortelling kom fram?  Nå har jeg ikke turt lese anmeldelser, men har skummet blogg og sett avisoverskrifter, som sier sjokkerende, twisty, pageturner osv, som får meg til å tro at dette kun gjelder lydboka.  Innspill?

Denne innlesinga er også fullstendig tilsiktet.
Jmf, intervjuet som fulgte etter boka, der Michaelides, roser innleserne (de var gode). Akkurat slik han ville ha det/de. Han sier også at han ble overrasket over 'thrillerstempelet' da han egentlig bare mente å skrive en roman. Er helt med der. Romansjangeren passer historien bedre. Men, igjen, kanskje er det bare lydboka som ikke er spennende?
 ---------------------------------------------

8.februar
Hæh aner du ikke hva boka handler om?
Kjapt oppsummert:  Psykoterapist Theo søker ny jobb der han umiddelbart får (ehm, tar) ansvaret for malerinnen Alyssa, som ikke har ytret et ord, etter hun skjøt sin mann for seks år siden. På beste Silence of the Lambs slash Beautykiller vis =  de gode, entrer fengsel/asyl og prøver å få info ut av de onde ved infobyttehandel, og det aldri er den man tror som har overtaket, eller kanskje det bare er transference, eller fortida. Sjangersikkerstikk, med tanke på hvor ofte det dukker opp. Var det ikke også tilstede i siste, eller forrige Bernard Minier?  (Massemorder Julian og operettene.)

Forresten: Boka er delt. 2 synsvinkler. Theo + Alicia.
Sistenevnte gjennom oppleste dagbøker. (Som Gone Girl)

Alicia maler og viser følelser.
Theo må være litteraturens mest utålmodige psykoterapeut. Et par behandlinger uten at Alyssa snakker, og han er irritert og skuffet, uten å ha gjort noe annet enn å avlire seg fraser om, oss to, stol på meg, og jeg vil hjelpe deg.  Han begynner å oppsøke mennesker i hennes fortid, alle smått agressive, oppdager referanser til gresk tragedie, og han følger et råd om å utstyre henne med malerutstyr. For en ekte kunstnersjel mister all kontroll stilt overnfor kreative muligheter.

Deretter er det full fart mot slutten, en prosess som gjør oss bedre kjent med Theos familieliv, og mer enn det er det ikke å si. Siste spiker. Jeg hadde et håp, twisty var lovet, men slutten kom akkurat som forventet, etterfulgt av et forfatterintervju, der alle valg forsvares og inspirasjon avdekkes. 

Til tross for all utildekket irritasjon
er jeg enig i forfatterens applaus til innleserne.  Kvinnestemmen som leser Alicias dagbøker er spot on og Theo, personlig skulle jeg ønske han var glattere, men det er like fullt glimrende lest, og hovedgrunnen til at jeg fortsatte, ønsket om å bli trillrundtlurt.
 ---------------------------

 Norsk omslag.

 10.februar
Gratulerer med morsdagen
, som iår ville blitt fullstendig glemt
, hadde det ikke vært for min kraftige hinting
, når det kommer til å manipulere fram nøtteposer, kaffe på senga og hundepass har jeg ingen kvaler, overhører skamløst protester som - du er ikke morra mi - og nekter å stå opp før det lukter eggerøre.

, nb, må huske å ringe egen mor.
, nb, Alicias mor.....



Noen siste ord om Den Tause Pasienten.
Andres ord. Boka er prisvinnende, hypet, har ligget 27 uker, på New York Times bestselgerliste (iflg. forlaget). Alle har lest den, og så langt ser det ut til alle er trollbundet.

Bloggere:  
Anita, Sofaskribenten, Marianne, Astrid-Terese , Bjørnebok og sekser i VG.
På Goodreads har 247039 personer gitt stjerner. 77% har gitt fem eller fire.
Til sammen 4& har gitt en eller 2.  En ørliten overvekt av firere.
Jeg tror jeg lander på 2+ eller svak treer.
Review lesing next. Enstjerners. Need validation.
-------------------------------------------------------------------
Ukeslutt!