NEVERENDING STORY

En Rekke (2007)
Avbrutte Forsøk
- Selma Lønning Aarø

'Selma', eller Forfatterinnen som hun velger å kalle seg selv, vil skrive om sin barndom. Korte kapitler, detaljert nedtegnet etter hukommelsen,
- må jo være den enkleste sak i verden - .



Underveis gjør hun den tabben å la ulike familiemedlemmer lese manuskriptet.
- og spesielt forfatterinnens mor har innvendinger.

Disse innvendingene er det morsomste med boka. Mora som har en helt annen synsvinkel på ting, fanger opp hvite løgner og vil feie avslørende detaljer under teppet. Bror og ektemann som ikke lar seg imponere - og hvordan prosjektet - selvbiografi - blir stadig mer umulig.

Glimtene fra Forfatterinnens barndom er helt ordinære, ungdommelig moro, men det slo meg underveis at grunnen til at jeg finner det så dagligdags er av samme grunn som jeg kjente meg igjen i Vekevis:
- Forfatterinnen, m.flere, tilhører samme generasjon som Jarle Klepp - noe som jeg begynner å tro må være det mest ensartete som finnes. 80-talls barndom/ungdom.
Vi er jo bleke kopier av hverandre hele gjengen. shh. Samme interesser, revet mellom samme musikk, tv-programmer, politikk og rebellion. Noe jeg mistenker også er årsaken til at Gyldne Tider er et så populært program - for ikke å snakke om LilleLørdag.

Morsom, overfladisk - og forfriskende innsiktsfull bok.


Sidetracked:
Man kan jo tenke seg hva ForfatterKnausgårds mor hadde å si etter å ha lest hans manuskript, innvendingene, protestene
- og nei du, nå skal du høre hvordan det egentlig var
- eplesaft var det, KarlO, ikke øl, og snill som et lam -
Vi vet jo allerede hva eksfruKnaus mener.


Så er det Forfatter Ørstavik og venninna, som Selma selv nevner.
Full av gode intensjoner gjør Forfatterinne Selma sitt beste for å unngå en Ørstavik, og sender, utvalgte kapitler også til sin egen venninne. Ingen suksess!

Ørstavikhistorien finner jeg nesten enda mer interessant enn Knausgårdsagaen. For i motsetning til i MKs, der de implisitte nevnes med fullt navn er venninna anonymisert
, men uten å ha problemer med å kjenne seg selv igjen.
Har hun lov til å krangle da?

Min egen magefølelse kjenner ingen logikk.
Jeg ble voldsomt irriterte over eksfruknaus
men sympatiserte med venninna til Ørstavik.
Er det fordi jeg liker Knausgård bedre enn Ørstavik?
Fordi han er mann og hun kvinne?
Fordi venninna uttrykker seg bedre? jmf: Helvetes Tekopp!
Fordi jeg ikke har lest ei eneste Ørstavikbok?
- & bryr jeg meg egentlig så lenge romanen er god og ikke handler om meg?

Problemstilling som har eksistert så lenge det har funnet fortellinger.
Noen må jo disse forfatterne bruke som modeller, eller?

Benytter igjen dette glimrende sitatet fra En Dåre Fri.
Akk Beate hvor klok du er.
- Jeg trøster meg med at en roman er en roman og bare speiler deler av virkeligheten. Hvordan man tror det var, og hvordan man ønsker at det var. Deler av det ulevde livet. Valgte øyeblikk, oppdiktede øyeblikk. Fortellinger som føder nye fortellinger. En personlig fortelling. Som framstår som sannere og sannere for en, jo lenger det er siden den fant sted - s441

Digresjon over!


Jeg koste meg
med De Avbrutte Forsøkene og kommer helt sikkert til å lese mer Selma. Scener fra et Ekteskap ligger klar, men oppdaget først nå at denne ikke er en roman, men et utvalg fra hennes Dagbladspalte - sikkert fornøyelig!

Andre omtaler: Karin og Kasiopeiia,