BIOGRAFISIRKELEN 25 - JEG LEVER

Trifecta. Når man ikke kan bestemme seg og har lest for mange bøker, i for stor fart, og Mr.Hagerup, ville ristet misbilligende på hodet, Ingeborg krøllet seg sammen over doskåla og Miss.Marnell stukket rett på byen. Alternativt ville Henning høynet glasset, Cat sittet i hjørnet med sprøyta og Ingeborg åpnet siste Skårderudordinerte klassiker.


Mitt Bidrag i Biografisirkelen 25.
Kategori: Levende. 31.12.2016


Jeg har valgt;  
Bøker om ting man driver med når man ikke 'makter' virkeligheten 
Litteratur, spiseforstyrrelser og dopmisbruk. 
Bøker, sult og drugs. 
I utgangspunktet; 1 anorektiker, 1 litteraturkritiker og 1 glamjournalist.
2 trauste nordmenn, 1 glamerikaninne.

Fellestrekk?
, annet enn at de er journalister, og jeg leste alle 3 bøkene i mai?
Alle 3 er spiseforstyrrede, glad i det skrevne ord, skriver.
Alle 3 har lengre sykehusopphold bak seg (mat/dop/kreft).
Alle levde i beste velgående pr. 31.12.16.

Cat og Ingeborg, feks..
Begge bøkene handler om en sykdomsprosess under takling og forsøksvis frigjøringen fra denne. Begge er skrevet innenfra. Midt i stormens øye, uten den retrospeke visdommen slike bøker ofte innholder, når det 'rehabiliterte' individet ser tilbake på en epoke de nå er ferdig med.

Foregriping slutt: Enter Kaos!
La meg ta det skjematisk, på kort endeløst og oppsummerende samleomtalevis.
Forøvrig min første i biosammenheng.
-------------------------------------

How to Murder your Life
 - Cat Marnell  (2017)

Lydbok lest av: Cat Marnell
Kilde: Storytel.

 Hopper over de få linjene om barndommen:
Cat begynte med Adderall (adhd-medisin/speed) etter å ha fått det tilsendt fra sin far (ungdomspsykiatriker) fordi hun gjorde det dårlig på skolen. Konsentrasjonproblemer.

Begge foreldrene jobbet i psykiatrien og medisinene strømmet på. = gateway,
= Cat superstudent, beautyeditor, partygirl, med et stadig økende narkoproblem.

Det er 90tall. Kurt & Courtney. Grunge. Heroin chic
Selvmordsmørkt. Egentlig et under at noen overlevde 90tallet.

Beautyediting
Hun får jobb i framtredende mote/skjønnehetsmagasiner, hvis navn er meg totalt fremmed, men som visstnok betyr noe for de som har greie på slikt, ( XOJane, Lucky) og etter flere runder med føyken og rehab, fant hun sin egen beautynisje på nett, der hennes forening av dop og skjønnehetsprodukter provoserte like mye som det underholdte, med titler som ' Metamphetamin logic' og tips om leppestifter som ikke smittet av during blowjobs, hvordan kamuflere blodskutte øyne, fikse hår du ikke har børstet på 2 uker pga heroinbinge, etc etc...

Jeg har ikke lest noen av disse artiklene, men skjønner tiltrekningen. Boka har en underliggende twisty humor som ufarliggjør, nesten normaliserer villskapen og overtrampene. Uten glamour. Uten at jeg på noe måte gikk glipp av fortvilelsen, der hun virrer hun rundt i sin egen rus, stanger hodet mot veggen, tar idiotiske valg. Lar avhengigheten styre. Setter dopet først.

How to Murder your life er limet i dette trekløveret.

Rock Bottom, always..
1 skritt fram og 2 tilbake, like repeterende som Anorektisk. Den største forskjellen er humoren. Det er mentalt slitsomt å lese Sennesets bok. Du slipper ikke unna fortvilelsen. Jeg ler ikke av Ingeborg der hun sitter og strever med brødskivene, eller vasker huden av fingrene, men jeg humrer til Cat, ikke til bullemien, selvskadinga og løgnene, men til språket. Til måten hun selvreferer, ironiserer og retrospektfordømmer, og jeg rister bedrevitende på hodet til epilogen der hun fremdeles 'bumper kokain' og tar adderall, men mener seg ut av fare..
Det er hårreisende, ekstremt ensomt
, noen ganger kvalmende, men også komisk.
En real tragedie..

fra Rolling Stones artikkel
There aren't any big words in the book," she emphasizes, tapping at a tower of advance copies. "And it's not that I don't know those words. I just don't talk like that. When I went to Hope Rehab in Thailand to write the book, my counselor Simon Mott let me use writing it as part of my recovery. He let me have affirmations like, 'My book is fun to write! My book is fun to read!' I was trying to write a book that was as readable as celebrity gossip."

Hun går ikke dypt inn i årsaker, the hvorfors.
Men gir et trettende bilde av en, somewhat fungerende, dopavhengis hverdag.
Glam setting og litterær vinkling til tross, det virker ærlig.

--------------------------------------------------

Bildet/sitat fra artikkelen Cat Marnell does not give a shit, vice.com.
It made me who I am now. I was a little more talkative than other people. I could write a bit better. I was a little skinnier and crazy-eyed. I got more attention than other people. It’s like the same term they use to describe narcissistic people, which is “conspicuous existence” and it’s the same thing on speed. You have a conspicuous existence. I have never not been on speed since. If anything, that’s what you are addicted to: you become a little more special than other people. I’ve always been an enhanced version of a human being. Of myself. I’m addicted to that. When I went off of it, you know what happened? I became normal. I looked normal. My ideas were normal.

Ingeborg:
Intervju i Adressa:
Hun synes det verste med sykdommen er følelsen av at det er nødvendig å være syk.
- Å bli frisk er svært skremmende. Har du brukket beinet, gleder du deg til det skal gro. Men for en med spiseforstyrrelser er sykdommen løsningen på et problem og ikke bare problemet i seg selv.
--------------------------------------------------------------------------

 Anorektisk  (2017)
 - Ingeborg Senneset

Kilde: Lånt av Bjørg
Lest på: Kindle
Nomineringsverdig BBP? Jaa.


Sømløs overgang:
Mange ganger har jeg sammenliknet det å ha en spiseforstyrrelser med å være narkoman. Det har jeg gjort for å få folk til å forstå avhengigheten, desperasjonen, determinasjonen, lindringen, de onde sirklene. (87%)
..........Vi er så like. Men vi behandles så utrolig ulikt.

Anorektisk er boka som holder trifectaen sammen..

Ingeborg Senneset er anorektiker, turned blogger, turned journalist.
Som jeg har spurt i flere kommentarfelt; Hva er bindingen mellom sult og litteratur? Hvorfor blir så mange spiseforstyrrede, først bloggere, så forfattere. Jmf. Linnea og Springerinnen. Ingeborg vinner. Fordi hun vrir på språket, og fordi hun ikke later som hun skriver roman.

Fordi journalføring brukes som behandling?
Freudiansk throwback mellom mentale lidelser og litteratur?
Sult som den sterkeste muse?

Boka tar utgangspunkt i dagbøker og blogginnlegg hun skrev under 3års med innleggelse på 3 ulike institusjoner.  Kampen mot maten, sykdommen og selvet. Det er en iboende selvmotsigelse i anorexiaen, en helt annen logikk enn ved dopmisbruk. En negasjon. Uansett hvor mye Senneset og Skårderud hevder det er det samme.
Maten både dreper og holder deg i livet.
Skårderud skrev forresten forordet. Han har en finger med i alt spiseforstyrret

Det mer dop du tar. Det fortere dør du.
Det mer mat du IKKE spiser. Det fortere dør du.

Da står du igjen med renselsen. Oppkastet. Magesyra.

Hadde magesyre vært LSD ville en bulimiker blitt bøtelagt. Hadde sult vært heroin, kunne en anorektiker blitt bortvist fra gata. Hadde sukker vært kokain kunne en overspiser blitt arrestert.

Som hos Marnell blir vi kastet rett inn i det spinnende hjulet. Den onde sirkelen. Inn og ut av behandling. Inn og ut med mat. Av og på med vekt. Inn og ut av viljen. Om og om igjen. Trykk ned. Spy opp. Legg på. Ta av. Det er kvalmende. Svimlende. Utmattende.
Ingen distanse eller fugleperspektiv. 

I tillegg til spiseforstyrrelsene har Ingeborg også OCD.  Vaskemani. Bakteriefobi. Ingen kan ta i maten. Ingen kan røre koppen. Ikke se på mens hun spiser eller svelger.

Om og om igjen. Spy opp. Legg På. Ta av. Skyll koppen. Vask hendene.
Spy opp. Legg på. Skyll koppen. Kok hendene.

Lesepauser var nødvendig.

Under det hele ligger også en kritikk av systemet og behandlingsformene.
Dette kan du lese om i intervjuer og andre anmeldelser. Og ikke minst i bloggen.

Jeg skal nøye meg med å si
 at både lidelse og behandling virker vannvittig på en utenforstående.
Eg. du blir lagt inn, frivillig, fordi du trenger hjelp med anorexia
, du avtaler en plan om forventet måltidstørrelse og vektøkning
, en plan du allerede vet du kommer til å kjempe imot og neppe gjennomføre
, legger du ikke på deg som planlagt, fordi du er for syk, blir du sendt hjem
, det sykere du er det større sjanse for å miste hjelp og behandling
, for å få behandling som syk må du vise at du er frisk nok
Hans spesialitet var alfalfagress 
og han tjente slett ikke så verst på å ikke dyrke det..(catch22)

Og mens alt dette pågår utdanner hun seg til sykepleier!

---------------------------------------------------------------

Ingeborg:
Leveren min sliter. Med feilernæring og undervekt over lang tid har den sakte, men sikkert nærmet seg en tilstand jeg bare trodde alkoholikere hadde. Fettlever. Ironisk, hva?  (60%)

Henning:
– Vi må ikke slutte å tro på gledene ved livet. Og vi må ikke slutte å tro på at litteraturen kan ha en direkte helbredende effekt i kritiske sammenhenger. Nå fremstår jeg kanskje som århundrets mest optimistiske menneske, men jeg mener at litteraturen har reddet livet mitt. – På den måten at jeg ikke har gått fra forstanden, jeg har ikke gått under. Det kunne gått mye dårligere med meg enn det har gjort, sier Hagerup.  (Aftenpostenintervju)

----------------------------------------------------------------------------------------------

Leseren  (2016)
 -  En samtale med Henning Hagerup
 -  Alf van der Hagen

Kilde: eBokBib
Nominering BBP? Burde vært, ifjor!

Du trodde kanskje Henning ikke passet inn her.
Kritikeren, lyrikeren, essayisten. At Vagant og Morgenbladet ikke smeltet sømløst sammen med xoJane og post4. Så feil kan man altså ta.


for
Hvis litteraturens oppgave er å lære oss i saueflokken hva det vil si å være menneske, 50 nyanser sult, 50 levels of flukt, 50 bottles of beer on the wall, hei, hå og flaska med rom, lærer vi her at et menneske comes in all shades of hungry, men demonene er de samme. Det er ikke bare å henge opp laken å tro mørket holder seg unna.
Sterkere barrikader er nødvendig.

I mitt tilfelle, stabler på stabler - og joggesko.

Leseren er en samtalebok.
Mer personlig og løsere i snippen enn et intervju. I dette tilfelle er også Henning og Alf gamle kjente, noe som jeg føler gir formatet et mer slentrende, men også internt preg. Forbehold om at jeg hverken har lest Hagens samtaler med Solstad/Askildsen, kanskje er det sånn han høres ut hver gang.

Det begynner med barndommen.
Den ultralitterære, kulturradikale bakgrunnen der alle slektninger er enten forfattere, diktere eller bibliotekarer.  Farmor er Inger Hagerup. Far er Helge Hagerup. Onkel er Klaus Hagerup. Get the picture? Det festes, diskuteres og drikkes. Alle er alkoholikere. Barna seiler sin egen sjø. Minner meg om den dokumentaren Barn av Christiania (nrktv) - en lekeplass for voksne, men ikke for barn - .

De flytter til Bærum, Henning blir mobbet og utvikler anorexia. Han beskriver det selv som en kort fase. Det skurrer, og jeg leser den automatisk inn mellom linjene
, med bakgrunn i Ingeborg avviser jeg at man kan flørte ustraffet med magesyra.

 Donald. Dickens. Dante.
Så går det slag i slag gjennom bøker lest, essays skrevet og liv levd.
Kort oppsummert:  Kritikk. Essaysist. Lyriker. Vagant. Morgenbladet. Alkohol. Årets Kritiker. Pengesløs.Oversetter. Kreft. Kreftfri. Gud. Kjærligheten. Spøkelseshistorier. Livet. Europa. Litteraturen. Leseren.

Det forbauser meg hvor lettlest boka er, og hvor godt jeg liker den, han.
Hagerup er prototypen på den unge alvorlige, følsomme mannen. Han som leser greske klassikere, på gresk, fordyper seg i romantiske poeter og får noe vettugt ut av teoretikere som jeg aldri forstod meg på. De som prøvde å ta fra meg plottet. Han skriver essays. Lange kritikker. Leser på et detaljnivå og med en innsikt jeg beundrer from afar samtidig som den evner å kjede vettet av meg.
Som lesere er vi på forskjellige planeter.  Vannløperen og ubåten.

Vi har noe til felles likevel. Noe svart.
Vi har begge sviktet en katt. Vi tenker på det hver dag.
Innimellom glemmer jeg min, leser meg bort, løper fort
Denne historien gjør at jeg identifiserer meg sterkere, sympatiserer. Fanget i heisen hadde det ikke vært stort å si, men det ville blitt stille med Cat og Ingeborg også.
Det er min feil, jeg har sluttet å ta heis

Leseren er boka som binder trifectaen sammen.
--------------------------------------------------------------

 Konklusjon?
Nja, trenger man alltid å konkludere..
, kanskje noe tolstoysk om ulike ulykkelige familier sjeler
, som leser/skriver seg mette, like og... stabile..?

Happy endings
Ingeborg sliter fremdeles med anorexiaen på siste side, og Cat ramser opp dopet/medisinene hun fremdeles tar. Hun sier hun lever sunt og kontrollert, tørt, for det har hun hevdet gjennom hele boka, både når hun bullemishoppet, viftet med heroinsprøyta og troppet opp på jobb med spy i håret.

Alle tre ser lyst på fremtida, takket være litteraturen..
I Hennings ord:   - Nå fremstår jeg kanskje som århundrets mest optimistiske menneske, men jeg mener at litteraturen har reddet livet mitt - 

Bildet googlet

Når demonene vises utenpå.
, løp rett til biblioteket...

Sirkeldeltakelse: 
Les ei bok i riktig kategori
Skriv et blogginnlegg
Legg igjen link i kommentarfeltet.
Har du ikke blogg holder det med en kommentar
 ---------------------------
Neste kategori i Biografisirkelen er:
OND OG/ELLER GAL
Bloggdato er 15.august 2017.
De øvrige kategoriene for 2017 finner du her: