OSLO MARATON 2013 (42km)

Like greit å avsløre alle hemmeligheter med engang. Fullførelsen, tiden og sola.


En erfaring rikere: 
Igår løp jeg Maraton, for aller første gang.
, faktisk løp jeg over 43km, og hvis man holder seg til Garmin, som iår er et mye mer pålitelig valg enn den vitsen den offisielle tidtakningen er
, løp jeg mine 42km på 4.55.18
, legger jeg til 2min på de siste 200m+, blir tiden 4.57.18
, som i mitt indre er min egenlige maratontid.
 - tross alt løp jeg feil 3 ganger og hadde flere dødennær opplevelser  
(en gangsterbil på 17km, og diverse maraton/halvamaraton spurtere.).

For å ha sagt det 
& unnagjøre klaginga med engang!
Resultatlista en levning fra 60tallet, hevder 5.01.19.
(uten så mye som ei mellomtid)
, nesten så jeg vil oppfordre alle til kreve pengene tilbake.
Stakkars alle de som sprang uten gps. Ikke var det dusjer heller.
Og musikkbråket i startområdet var ulidelig. Ingen steder å skifte.
Og de som brukte bagasjeoppbevaringa klaget høylytt.
(heldigvis hadde jeg denne gangen supportteam, som bar alt. Fotograferte og heiet.)

Pluss:
Jeg har forresten aldri blitt heiet så så intenst på før. Tilskuerne brølte som besatt hver gang jeg passerte og navnet mitt gjallet over asfalten. Det var som de trodde de kunne skremme meg på flukt, rope luft under vingene og løfte meg ut av grøfta. Jeg så både Janicke og det jeg tror var Marit. De hoiet hoppet og skrek. Jeg vinket og ropte tilbake, uten å speile noe gjenkjennelse. Kom ikke på før etterpå at de hverken vet hva jeg heter eller hvordan jeg ser ut. De var begge to blendende entusiastiske og gjorde en formidabel innsats for oss med rumpa i asfalten. Men jeg foregriper begivenhetenes gang.
Vi starter med begynnelsen

Forrige Uke:
Først en bitteliten setning om at jeg ikke hadde løpt siden forrige lørdag, grunnet ødelagte legger, stive hofter og småforkjølelse. Leggproblemene var sannsynligvis en kombo av desperasjonstrening og de 12 timene jeg tilbrakte stående på høye hæler på bokbloggtreffet. Idioti, men man kan ikke tenke på alt heller.
For det meste var jeg stiv av skrekk og anger.


Planen:
6,30 første halvpart, og så langt det lot seg gjøre. Så 10min løpebolker med 1/2min gåpauser, i tillegg til gange i de seigeste bakkene. Så en mix av løp/gå - helt til den hellige målstrek, og ikke for langt over 5 timer. Kanskje også under på en god dag. Egentlig et veldig optimistisk og ambisiøst opplegg for en pessimistisk, undertrent nevrotiker.


Virkeligheten: (the garmin way)
 I døkø til det gjenstod 2min og godt opplært som jeg nå er rett foran 4.15 ballongen.

• 100m
• Herregud hvor varmt det er.
• 300m
• Jeg tørster ihjel, har tatt med alt for få drikkeflasker. 
• 500m
• Dovne legger, syre, krise, panikk og fram med første og eneste kriseplan. Av med musikk og på med lydbok. Den Trettende Fortelling cd 9. Det begynner å tetne seg til, på Angelfield, sannheter, tvillinger og morløse barn. Det er virkelig spennende, Kate Morton, go home. Denne vakre ruinene og de grønne øynene og denne kjærligheten til litteraturen, montro om hun faller for den kjekke legen??
• 8km  (52,28)
• Hei, der er jo far og mann. Heia, heia ,og bare 34km igjen, best å smile og vinke nå mens det ennå er liv. Litt bekymret over at jeg ligger langt foran 4,45 ballongen, men holder meg til planen, jevn tempo, vann i capsen, eget løp.

• 10km  (1,05,27)
• Ensom ferd mot første målpassering, ingen foran, ingen bak, og alle venter og gjør seg klar til bestemann, som er vente halveis omtrent samtidig, ingen følger med på meg som prestere å løpe feil like etter måpassering og må hankes inn av en tilskuer. Kanskje ikke så dumt for omveien gjorde at flere løp forbi, dette med å ligge først er livsfarlig
• 14km  (1,31,13)
• Ahh, snart 15, shit bare halveis til 30, må begynne å tenke femmere. Bare fem til tjue. Kan da ikke være meningen at jeg skal være så sliten allerede.
• 17km  (1,50,46)
• Nesten nedkjørt av svart overfylt bil, forbiløpt både av en barfotløper (fantastisk) og en med bar jukserumpe. Og denne enorme bakken rundt parken. Jævelskap.
• 21km  (2,17,23)

• 6,30 er muligens litt over evne. 4,45 ballongen er fremdeles langt bak. Cd 9 er over, greier ikke å skifte spor i fart, sola skinner for sterkt. Får bli musikk, play all. Gangsterrap it is. Holder jeg til 25 begynner gå-programmet.
• 24km  (2,37,29)
• Det er jo bare oppover - hele veien fra 21, fortsetter jeg løping her kommer jeg aldri til mål, det går bare ikke. Gåprogrammet framskyndes. Over og ut. Gå is the new sprint.
• Walking forever. Det rakner. Fram med Setterfield og cd 10.
•  29km  (3,13,38)
• Shit, noe er i veien med kneet mitt, eller er det låret & der forsvinner 4,45 gruppa. No way jeg henger på. Heieduoen er livredd for at jeg skal sette meg ned for godt og jager meg bryskt videre. Lowpoint.
• , skal man tro ekspertene, er det nå det begynner:

 Ikke rart jeg sprang feil - er jo ikke en eneste annen løper å se.

• 30km  (3,20,40)
• Det var ikke kneet, det er låret. KRAMPE. Sakte stigende fra kneet og opp til hofteleddet. KRAMPE? Er det mulig? . og i låret. Har jeg aldri hatt før. Hva gjør man? Går det over? Spise? Drikke? Gå?  Tøye? All of the above.
• 34km  (3,53,08)
• Jeg kommer ihvertfall ikke til mål før det blir mørkt, på denne siden av jul. Prøver febrilsk på 5min løp, så tøying, så gåing, til krampa letter. Men den komme tidligere og tidligere, og gåsekvensene blir lengre og lengre.
• 37km  (4,17,34)
• Ikke svarte om jeg løper opp denne botaniskebakken igjen. Jeg gjorde det på forrige runde, kommer ikke på tale denne gangen,  selv om dette var en tier og jeg var best i landet.
• 39km  (4,33,44)
• Nedover. 5.ballongen fyker forbi i bakkene der jeg står rett opp og ned og tøyer lårene. BEGGE LÅRENE. Høyre er verst, hele lårmuskelen føles som den er vridd rundt sin egen akse og dobbelknytt. Uansett hva jeg gjør går det ikke bort, og nedvoerbakker er verst av alt.
• 40km  (4,41,02)
• Heiagjengen prøver å pushe på for å få meg i mål under 5t, men jeg fnyser innvendig og forbanner dem i mitt indre. Pga all feilløpinga stemmer ikke klokka med den offisielle tida og på dette tidspunktet har jeg i realiteten 12min på å komme under 5. Komplett urealistisk. Holder såvidt maska ovenfor heiagjengen mens jeg stopper for å tøye igjen, rundt nærmeste hjørne, rett bak 40 skiltet.

• 42km  (4,55,18)
• De siste to er en strategisk prøvelse. Jeg løper hele Karl Johan med blikket stivt på brosteinene, et skjevt steg og smertene vil ta over og tvinge meg i grøfta. Rundt svingen og opp hele stortingsbakken, før jeg må gi meg. Stopper på toppen, og tøyer for siste gang, eneste sjanse for å klare nedoverbakkene mot mål. Trekker pusten og løper som en gal. 
• Madwomanspurt. Siste km 6,01m. 
• 43km  (5,01,20) = MÅL.
• Offisiell tid 42195m =  5,01,19.

Ren snubling over målstreken. Det er såvidt låra holder vekta oppe.


Execution: (garmin)
Akkurat som planlagt - minus krampene.
Tyvertene: 2,10, 2,30  (+20 på siste 3)
Tierne:  1,05, 1,05, 1,10, 1,20  (+ 20 på siste 3)
Total stillstand. 9,30min (tøying)
Gjennomsnittstid - hele skiten - 8,6km/t (7/km)
, litt over 20min mer brukt på siste halvdel og slik situasjonen var
 - både under løpet og i forkant er det ikke lov til å være annet enn
KJEMPEFORNØYD!

 - også artig med de 5-6 personene jeg passerte minst 20 ganger på de siste 14. Jeg gikk de løp forbi. De gikk jeg humpet forbi osv. Så dessverre ingen av dem etter medaljeutdeleingen. Synd for det hadde vært morsomt å snakke med noen i samme båt.

Klager: 
Alt det jeg nevnte i begynnelsen. 
Grøss til TIDTAKNINGEN, men også dusjene, bagasje/skift situasjonen.
Og ikke minst den bila som kom brasende rett inn i målområdet til 10km, i forkant av 3km teten. Det er et mirakel at ingen ble skadet! Også synes jeg vi kunne fått t-skjorter i ulike farger og at det kunne vært litt kaldere.
Sistenevnte skylder jeg på andre enn arrangørene. 
Har du arrangørspørsmål, eller vil lese om andres opplevelser anbefaler jeg
OMs facebookgruppe.
+ løpebloggene i høyremargen.

DonRoss på vei mot mål på tiern, sannelig bra man har bildebevis for han står hverken på sms eller resultatlista.



 Overraskelser:
Ingen gnagsår, kvalme eller mageproblemer.
Ingen problemer med leggene, knær eller hofter.
Bortsett fra lårene og denne krampa, som tok meg fullstendig på senga.
Jeg ble også overrasket over hvor anderledes det var å løpe maraton enn halv. Sliten på en helt annen måte, ikke, varm, svett og andpusten, med hat og tvangstanker. Men vondere og mer innbitt. Pulsen var aldri spesielt høy og farten på siste halvpart tilsvarende hurtig gange, men hjernen fikk virkelig kjørt seg, for det tok såååå lang tid - og kilometerne sneglet avsted, og det var heller ingen fristeder. Krampene gjorde at jeg ikke kunne løpe særlig nedover, og oppover var beina for for tunge. Flatene ble tvangsløpt, og det aller meste av viljestyrken gikk med til å tvinge fram et løpesteg etter å ha gått i flere minutter.

MEN - du hvor fryktelig moro det var å komme i mål
Å være ferdig. Å ha fullført et maraton.
Jeg kommer til å hvile på laubærene helt til beina slutter å gjøre vondt.
, nå skal jeg gå tur med hunden, deretter vie resten av dagen til løpsrapporter!