JANUARPSYKEN (syt, syt, syt)

Nei, hva er det jeg ser? Hund i snøen? Har jeg aldri sett i før. 
Tur i snø og skog sier du? Så nyvinnende?
NOT NOT NOT.


I januar har jeg vært syk.
Ikke dødssyk, sengeliggende og feberhet, men forkjølet og ibuxspisende. Hodepine, halsvonde og hoste vil IKKE forsvinne og hvis vi ser bort ifra forrige uke da jeg trodde det var bedring og tunnellys, har jeg vært variende grader av småsyk siden før jul.

Forrige uka var bedre, jeg løp på mølle, og prøvde meg til og med på litt hurtigere intervaller, dvs hurtigere enn den 6,30-7 farten jeg har subbet rundt i hele måneden. Det gikk over all forventning, bortsett fra at kroppen steilet på høy puls og sendte meg rett tilbake til sørpeforkjøla land. Hosten er tilbake, nesa renner og idag på hundetur måtte jeg sette meg ned på en stubbe, midt i lia, for å få igjen pusten.

Sånn ser jeg ut. Hver eneste dag. I til nå 171km. Det er akkurat 100 mer enn jeg har løpt og da har jeg kun ført på turer over 4km.
Hvor jeg skulle ønske det var motsatt.
Hvor LEI jeg er!

Hvor lei er jeg?

Akkurat så lei at jeg kledde meg i tights, hund og stinkende joggejakke. Nei, jeg vasker ikke jakke etter hver gang. Har skjønt etter diskusjoner at dette gjør meg til en joggegris, men hvordan skal den ellers vare i 100år?

 Ut på tur i sleipt sludd 
og det viste seg jo fort at jeg heller burde ha gått. Det var glatt og pusten maktet ikke fart over 8km/t, selv det var å ta i. Prakthunden derimot var i superslag og travet bedagelig tett ved min side, både der vi løp og alle gangene jeg måtte gå, ja gå, man vet man burde holdt seg hjemme når 8km/t i nedoverbakker gjør at man må stå tvekroket over gjerder å hoste.

Prakthund, helt til halvveis der jeg jeg jaywalker over en hage for å unngå hundepassering. Devildog bestemte seg nemligen i forigårs for at han ikke liker hunder og utvalgte menn. Jeg har lest om passering på hundeforum og hoppet i grøfta, trampet i blomsterbed og landet hostende rett foran en jogger.
Den første jeg noengang har møtt på tur.

Denne mannen falt (u)heldigvis i devildogs smak, men det var håp for han begynte å gå, sikkert sliten tenkte jeg, presset opp i maxfart 8,5km/t og kom meg forbi - slik at jeg skulle slippe å bli dratt etter en fremmed mann hele veien hjem. Akkurat i det jeg krysser gata og tror situasjonen er avklart, setter mannen opp en forrykende fart, og løper forbi, for livet. Devildog tisser på seg av ren glede. FART. SPRINGOMKAPP. YAYHAYYAY - og jeg ender opp med å bli dratt etter en fremmed mann i 3km.

Hjelper ikke at jeg gjemmer oss bak et tre til han er ute av synet. Denne intervallmannen er nå devildogs kjæreste venn og skal spores til dørstokken. Hence - istedet for sykejogg ble det forfrossen hundetur i alt for få og svette klær, der jeg henger som en bremsekloss bak en frådende hund. Til stor forlystelse for alle forbipasserende. Jeg gledet nok mang en hundeeier med denne oppvisningen, der de kunne dra hjem med fornyet selvtillit og tenke på hvor mye bedre kontroll på beistet de har enn hu hostekjerringa på veien.

Men riktig griseflaks var det at naboen kjørte forbi helt på slutten, da joggemannen var gått og lagt seg, jeg var midt imellom 2 hosterier og prakthunden løp klistret til hofta, uten å ense biler, fugler og hunder i hager. De tenkte nok jeg er en sprek friskus av en løpende hundetrener.
What a difference noen meter makes.

Og what a difference en idiottur gjør.
Feber, snørr og ei hostende våkenatt var prisen jeg betalte.
Skal se jeg holder på slik helt til vår og allergi overtar.
Sa jeg hvor lei jeg er!!!!

Jeg nekter nå å skrive et eneste joggeord
før jeg er frisk og har andre bilder å vise fram enn snø, skog og hund 
- sa hun på vei ut til skog og snø med hund.