LIFE COULD BE SO SWEET

På Solsiden 
av Gaten
 - Dina Rubina  (2007)

Oversatt fra russisk av: Ingvild Broch


Fra Cappelens Petrusjkaserie
= russisk samtidslitteratur.


Jeg ble begeistret da denne boka + en novellesamling dukket opp i postkassa,  som overraskende lesereksemplar fra Cappelen. Min erfaring med russisk litteratur er begrenset til gamle klassikere
, og det  var sannelig på tide jeg ble oppdatert.
Oppdatert og Ambivalent


Prikkedøden:
Allerede på første side, før jeg rakk og få med meg noe av historien, ble jeg forstyrret av språket. Kommasetting, bindestreker, og prikkete linjer, selv jeg, reagerte på. Selv jeg, hun som brainstormer ivei uten pauser og drysser en vilkårlig neve tegn i etterkant. Det ble stakkato, unødvendige pauser og en irriterende mangel på flyt. Fant aldri ut om det var med vilje
, en oversettelse av en russisk dialekt eller klasse,
tøffenspråk eller uutdannet fattigtale, meg og min uvitenhet?
, eller Rubina og kunstnerisk frihet?

Helt til jeg kapitulerte.
Enten legger jeg fra meg denne boka - eller så leser jeg den i rivende tempo, med intet annet formål enn historiens gang - og slutten.
30 sider senere hadde jeg glemt hele problemstillinga.
 - t'was me!


Historien:
Boka åpner med at Katja, som har sonet en dom for å ha knivstukket samboeren, slipper ut av fengsel og flytter inn hos datteren Vera - for så å prøve å få henne kastet ut av leiligheten. Tilbakeblikkene viser at dette er helt normal oppførsel i dette mor/datter forholdet. Katja har slått, kjeftet og overlatt Vera til seg selv hele barndommen - mens hun selv har reist rundt og svindlet, scammet og smuglet narkotika.

Vera om moren:

Og hun forklarte ironisk:

"Det er talentet hennes som presser på, om du forstår? Hun har talent, men ikke utdanning, og livet har vært vanskelig - krigen, blokaden ... slektningene døde, alle sammen ... Hvis hun hadde fått utdanning i tide, kunne hun ha blitt noe stort. Kanskje finansminister, kanskje genial skuespillerinne ..."

Historien om Vera og Katja er rystende og sterk. Steile, talentfulle kvinner, og i Katjas tilfelle, helt uten forsonende trekk. Katja var den eneste i familien som overlevde beleiringen/evakureingen av Leningrad og sporene er dype. Hun er drevet av overlevelseskraft og pengesug og  bruker sin skjønnhet og skuespillertalent til å karre til seg der hun kan.

Så får hun da denne datteren. Vera. Som hun ikke vil ha.
Men beholder så ingen andre får henne.

 Etter å ikke ha sett hverandre på flere år:

"Dette altså, det sier jeg. Tilkommer det ikke meg en dritt? Du skal altså selge bildene dine, bli feit og rik, og så har jeg liksom ikke noe å gjøre med det? Altså, har jeg ikke lagt tusenvis av rubler ned i deg?" Vera brast ut i latter. Brøt av latteren, stirret, bøyde seg i mørket i trappeoppgangen mot det oppbrakte ansiktet, og brast ut i en klingende latter igjen. "Du?" spurte hun. "Hva er det du snakker om? Hva er det du vil ha?" 

"Halvparten," sa moren stolt. " For rettferdighetens skyld?" Vera fikk et alvorlig latteranfall.

.............  Moren slo uventet og presist: med knyttneven i ansiktet. Vera føk inn i radiatoren, men holdt seg på bena og for løs på moren. De røk sammen ...

Vera er bokas egentlige heltinne. Det uønskede ugresset som vokser opp i ensomhet, til selvstendighet og en lysende internasjonal kunstnerkarriere. Hun er sær og spennende - men Katja engasjerte meg mer, sannsynligvis fordi man blir sittende å vente på vendepunktet. Det ønskede øyeblikket der skallet faller og hun angrer, elsker og bekjenner sine synder.

 - som når Vera kommer flyvende fra USA til morens dødsleie:

"Mor," sa hun. " Jeg er kommet for å ta farvel med deg. La oss tilgi hverandre alt."

"Er du rik?" spurte moren. Vera rettet seg opp, kastet et blikk på den uttørkete, nesten barnslige kroppen under lakenet. "Jeg lider ingen nød."

.........  "Da testamenterer jeg pengene og leiligheten til Natasja og Sergej!"

"Selvfølgelig!" svarte datteren og tenkte: Artist, artist fra benmargen til siste sukk ... Nå spilles scenen "Den rettferdige mors død".
 Om det blir Sibir eller Hollywoodslutt får du lese deg til selv.


Hadde boka kun handlet om Katja og Vera og gått litt dypere og mer detaljert inn i livene deres ville alt vært bra og jeg sårøyd og fornøyd, men dessverre er det en parallellhistorie. Fortellerens historie, som etter alt å dømme er identisk med forfatterens historie. Her er det mer vekt på byen, Tasjkent Usbekistan, ei smeltegryte av forskjellige nasjonaliteter og rømlinger. Det er sau i hagene, festligheter i gatene og barbeinte barn. Idyllisk, svulmende og nostalgisk - og barndommens eviggrønne dal.

Forfatterfortelleren vokser opp til en annerkjent litterær størrelse og forteller om sine tilfeldige møter med Vera - som aldri husker henne. Et fornøyelig trekk, at fortelleren aldri gjør nok inntrykk på heltinnen til at hun husker navnet hennes.

Fortellerens historie stjeler fra Katja og Vera, men skaper nødvendig balanse og et blikk på tiden og det miljøet som skapte slike jernkvinner - og ikke minst byen. Selv om det i leseøyeblikkene irriterte meg med alle gatebeskrivelsene - har det satt seg fast. K & V i signøynerland. Ikke se bort ifra at i en eventuell film - kommer Katja til å være myk på innsiden og fortelleren tilsidesatt - med gråtende fioliner i bakgrunnen.

Katja og Vera hos tanum.no
Min er et lesereksemplar fra Cappelens
Flere norske bloggere: Not yet, men Solgunn leser den.
Intervju med forfatteren fra forlagsliv.no 


 Know your writer:

Rubina ble født i Tasjkent, Usbekistan i 1953. Mora var historielærer, faren kunstner, begge ukrainske jøder og begge endte opp i Tasjkent som flyktninger. Alt dette finner du i Solsiden - jødene, flyktningene, kunsten og historien.

Min første samtids(usbeker)russer og  
jeg anbefaler., også lurer jeg veldig på om jeg skal krysse Russland eller Usbekistan?
Mer: På Solsiden - ville vært en bedre tittel.

Noen som har flere samtidsrussere og anbefale?