The Raven Prince (2006)
- Elizabeth Hoyt
Moderne og dampende
variasjon over Jane/Rochester.
Eller historiske romanser som de kalles i disse dager.
pst, ikke så mye som et kopparr på omslaget.
Jeg leser ikke mange engelske bokblogger. Det massive utvalget, både når det gjelder bøker, genre og blogger overvelder meg. Valgets kvaler og vissheten om at jeg aldri kommer til å rekke å lese, velge riktig, finne de beste og vite alt, er så deprimerende at jeg holder meg unna.
, men: jeg leser norske blogger og av og til også blogger som norske bloggere leser
, som denne gangen førte meg rett til denne boka, uten at jeg har anelse om hvem, hvor og hvorfor - prøvde å finne bloggen som tipset meg, men et googlesøk på Hoyt viste at den er omtalt av 1000vis av engelske bokblogger
- og også dypt elsket.
Neste år: Skal jeg lese mer flere utenlandske blogger, så tips?
The Raven Prince
er Hoyts debut og den første i en kvartett kalt The Princess Triology, 3 romaner og ei novelle. Typisk er at historien følger et eventyr som er sitert i korte utdrag før hvert kapittel. Nå aner jeg ikke hva gitte eventyr heter på norsk, men det er kjent og jeg har lest det før.
Ung søster gifter seg av plikt med en ravn, som viser seg og være styrtrik og erstattes av vakker prins om natta, søstrene blir sjalu, ødelegger, ravneprinsen forsvinner og den unge, gode må lete forever, vel nesten forever. Anyone?
Back to business.
Story:
Hadde det ikke vært for skamløs spoiling hadde jeg aldri kjøpt denne boka, derfor flommer jeg, fjernt fra normal tilbakeholdenhet, over av detaljer.
1700s. Den unge, intelligente men alminnelige utseende enken krangler seg til sekretærjobb hos den kopparrete adelsmannen, kjent for arrig temperament og sørgelige bakgrunn. Tiltrekningen er dyrisk og voldsom, men adelsmannen trenger en arving og enken er ufruktbar, barren er vidunderlig tragisk ord. Det kan nok aldri bli de 2. (sukk).
For å kvitte seg med den seksuelle frustrasjonen reiser den kopparrede til storbyen for å gå på eksklusivt horehus (gasp). Enken finner det ut og blir så irrasjonell av sjalusi at hun reiser til London, tar på maske og hengir seg dignified og hemmelig til helten, som selvfølgelig aner ingenting. Hvorfor denne dydige enken har kontakter i horemiljøet får du lese deg til selv og hva som skjer når han finner det ut, kan du bare gjette på. Jeg røper ingenting, bortsett fra at han blir rasende og hun, fremdeles fruktløs, nekter å gifte seg.
Det finnes selvfølgelig også onde krefter. Utro ektemenn, naboer med viten de ikke burde ha og hemmelige brev
, og så har de store mengder grafisk sex.
- som til min store glede er hverken klissete eller kleint
, men en kunst forfatteren mestrer
, nesten enda bedre enn vampyrguruen Ward.
Anbefales?
Boka er rett og slett romansefryd og med tiden kommer jeg garantert til å lese både The Leopard Prince og Serpent Prince og
, hør bare på de andre titlene hun serverer.
To Taste Temptation, To Beguile a Beast, To Desire a Devil
,bare for å nevne noen.
Digresjon
Historiske romanser med erotisk tilsnitt er huge i det store utland, og jeg er litt sjokkert over antallet blogger som hengir seg kun til denne genren. Jeg lurer i grunnen på hvorfor de aller fleste engelske blogger er nisjeblogger som sterkt favoriserer utvalgte genre, ya, vampyr, romanser av ulikt slag, urban/historical/paranormal/contemporary. Kanskje har jeg bare skuet overflaten, og kanskje leser jeg selv begrenset, men bortsett fra en del av ungdomsbloggene, virker det på meg som om de fleste norske (og svenske, ok, begrenset viten igjen), leser bredere og mer variert?
Noen med peiling som kan be/avkrefte og utdype?
Montro om det er et marked for myrstråvipper litteratur, som jeg har innsett må bli min nisje, skulle jeg kaste meg på engelskbloggbølgen. Det er ikke mange bøker jeg leser som ikke handler om dødsangst og tida som går. Desire and decay.
Raven Prince hos tanum.no
Forfatterens hjemmeside
Know your writer:
Hoyt er født i 1970 i New Orleans, skriver moderne romanser under navnet Julia Harper og har 3 hunder, barn og mann., & hennes nye jobb er å redde meg fra apati og lesetørke, hver gang jeg kjeder meg og ikke gidder lese ferdig future nobelvinnere, skal jeg lese Hoyt. Titlene hennes roper på meg: Notorious Pleasures & Wicked Desires, here I come.
Glimrende anmeldelse. Tiden har visst kommet til å innrømme mine fordommer mot bøker med den type illustrasjon på omslaget. Omslaget = billige, kjipe og sterkt overdrevne sexscener(i mitt hode). Sexscenene må virke ekte, det finnes ikke mange som kan skrive dampende sexscener som føles ekte, av den grunn leser jeg ytterst få bøker hvor sex er sentralt(noe jeg føler det er i mange Harlequin utgivelser).
SvarSlettDødsangst og tida som går er sjeldent å finne i mine bokhyller gitt, er det noe jeg syntes det er nok av i det virkelige liv er det nettopp det. Jeg kan godt lese om virkelige ting selvsagt, det er ikke det men da skal ikke hovedvekten ligge på det negative og deprimerende.
Hoyt var flink på sexscener, det skal hun ha. Det tok lang tid før de satte i gang, og når det først skjedde, satt jeg aldri med en følelse av at dette var hele pointet, hovedfokuset og grunnen til bokas eksistens
SvarSlett, som man ofte gjør med Harlequin
(å for å avsløre egne fordommer, Hoyt er IKKE harlequin, eller heter det harleqin?)
Nå har jeg forresen lest på bokelskere.no at Harlequin-universet er i utvikling med flere grener og stadig bedre bøker, de har dystopier, urban og paranormal, som ser ut til å grense mot akseptabelt = kun heresay.
, mmm, kanskje det blir min nye nisje, harlequinbloggeren?
Må vel være mer oppløftende enn tidens tann.
, men når det er sagt, er det vel ingen plass hvor dødsangst og tida som går er tydeligere enn i vampyrbøkene. Man trenger en god dose dødsfrykt for å konstruere evig liv -)
Ja, Harlequin har mer å by på. Jeg har selv lest fem bøker fra forlaget i det senere, Carrie Pilby som jeg skrev om i går er utgitt på Harlequin Teen :)
SvarSlettJaja, vampyrer er jo det men det kan ikke sammenlignes med de mer realistiske historiene om samme tema, føler jeg da.
Herlig!
SvarSlettMan trenger slik underholdning:-)
Når det gjelder utenlandske (og da anglo-amerikanske) så er antall bloggere så innmari høyt. Jeg har funnet et knippe bloggere som jeg følger og tilsammen blir de veldig variert. Det virker som kanskje mange leser variert i begynnelsen, når de begynner å blogge, men så havner de i feks YA univers og så blir lesestoffet mer ensartet. En del amerikanske forlag er jo også ganske rause med anmeldelseseksemplar. Og med tanke på det gedigne markedet så kan jo både lesere, bloggere og forlag spesialisere seg på sjanger.
Fordelen med utenlandske bøker er jo at de er så billige at man kan kjøpe noen uten at det merker på lommeboka.
Jeg har oppdaget veldig mange fine bøker ved å lese bokblogger utenfra, men som sagt, jeg følger et knippe og synes det er nok.
Mari: Harlequinteen? Det fikk jeg ikke med meg. Da må denne påståtte utvikling være ekte. Hadde jeg aldri trodd -)
SvarSlett- og jeg foretrekker også i utgangspunktet vampyrer over tidens tann, men hver gang jeg leser om noen uten hoggtenner vipper myrstråene.
Karin: Sjanger, var det ordet jeg ikke husket da jeg strevde med bøyingen av genre -))
God forklaring på hvorfor det er så mange spesialiserte, vi hadde kanskje gått samme vei, hvis forlagene hadde vært like rause og bøkene hadde svenskepriser -)
Kanskje er det bare biblioteket som holder oss i ørene og opprettholder en viss variasjon?
(Jeg skal ta meg en runde i blogglista di, og se om jeg finner dette knippet.)
Denne vil jeg lese.
SvarSlettSupert
SvarSlett, satisfaction guaranteed -)