OSLO MARATON 2010 (21km)

Gjennomsnittstid - 6,08/km (9,8), temp +12,5
Gjennomsnittspuls/Maxpuls - 159/176
Sjokkerende lav snittpuls.

Debuttid
& under målsetning.
2.09.17

Drømmemålet var under 2,10 og takket være en forrykende sluttspurt over bru og brostein - men på tross av køkork i begynnelsen og egen somling på siste drikkestasjon ble det suksess. Nesten 2.08. Strålende fornøyd.



Vi hadde plassert oss rett bak 2,05 mannen men gjorde aldri noe seriøst forsøk på å henge på - han var uansett borte vekk før første drikkestopp.

Løpet:
Med sinnsyk respekt for distansen var mantraet ROLIG ROLIG og med det samme tempoet tippet under 6/km kjente jeg en lett panikk. Bena var det store spørsmålet, legger og lår har vært vonde og giktiske i flere dager, i tillegg til de vanlige plagene, og det toppet seg på toget til Oslo - vill massering med Imsdalflaske og generelt svartsinn - helt til jeg var igang og sjokkert konstaterte at høyreleggene ikke trengte tøying, lårene beveget seg normalt og hofta harket først halvveis. JOY.

Litt småstresset fram til 5, tvilende før 10, men 11/12 var opptur, juhuu over halveis og hei hvor det går. Litt overrasket over at grafen viser at det var her farten gikk ned. Like før 15 fikk jeg krampe i venstreleggen, den kom og gikk, litt sterkere for hver gang - og på 16 smittet det over til høyresiden også.

Jeg har aldri hatt krampe før så jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, stoppe og tøye? gå? Så lenge det ikke var konstant var jeg livredd for å stoppe, prøvde å roe ned, og telle skritt imellom hver trekning, 7 skritt, 6 - 3 på høyre, 4 på venstre. Presse i meg en krisegel + flere bananer på siste drikkert - og jeg tror det må ha virket, for etter Akerbrygge og restaurantene ble det ikke verre - verste partiet på hele løypa - stabilt hele veien inn og glemte det faktisk bort på siste 600m. Etterpå derimot er en helt annen historie.

Spurtet som en madwoman fra brua og inn, overlykkelig over at jeg kom meg opp sistebakken, der jeg ble observert på webcam av min far som beskrevet meg som stokkstiv og knapt rørlig. Han skulle sett meg når grusen overtok.
MÅL!



PLUSS/MINUS

• +Strålende vær, nesten for varmt, men med tanke på fredags/lørdagsværet var det fantastisk likevel.
• +Ingrid Kristiansen som heiet på MEG - har lest i ettertid at hun heiet på ALLE hmpf, men det gjorde uansett nytta si.
• +Alle jeg løp forbi, blind for de som kom bakfra.
• +Bakkene var jo ikke allverden, suste nedover men slet på flata.
• - Gel-en jeg rev opp med tennen og klemte ut over halve fjeset, skjorta og startnummeret. En munnfull i gapet og resten grisete klisseri - montro det går av i vask.
• + Drikkestasjoner.
• - Til krampa tar deg.
• - For 100% asfalt, lette lengselsfult etter myke grøfter og grus men bortsett fra de siste meterne av innspurten var det kun asfalt.
• + Vinden var mer velkommen og avkjølende enn tung og avkreftende.
• + Hosten var borte og halsen plaget meg ikke.
• - Så absolutt ingen jeg kjente, heller ingen campere og/eller bloggere.
• + Jeg fullførte og har nå løpt mitt første halve maraton og gjør det nok igjen.

Jeg hadde med kamera underveis og tok masse bilder før start, i døko og startfelt - meg glemte hele kameraet etter målgang - mest grunnet gåproblemer og høylytt ekteskapelig disputt. Merk han som hadde like sokker som 8K og hun som klamrer seg til fartsholderskiltet og desperat tøyer leggene.

Spørsmål til arbeidsboka.
Litt overrasket over lav snittpuls - tyder det på at jeg tok det for rolig? Kunne jeg åpnet hardere? Ville krampa blitt verre med større fart eller var det kun asfalt og svake ben? Vil jeg noen ganger gå normalt igjen?

Sum = SUPER DAG.
Nå skal jeg lese hvordan det gikk med alle dere andre.