WHISKEY IN THE JAR.

Lucy Sullivan
is Getting Married
- Marian Keyes (1996)

Lucy oppsøker synske Noble sammen med venninner og blir fortalt at hun kommer til å gifte seg iløpet av året. Når venninnenes spådommer går i oppfyllelse begynner hun mentalt å forbedre seg på giftermål.

Jeg tror jeg har lest de fleste av Keyes bøker, (minus 1 eller 2) og stort sett har jeg likt dem, chic'lit ispedd humorbekledd alvor, alle ekstremt lange.

Denne er inget unntak, over 600 sider fylt av depresjoner og mindreverdighetskomplekser. Allerede etter 50 var jeg helt utslitt av både heltinne, venner og språk. Det var bare en ting å gjøre - lese som en gal! Jeg hører ikke med blant de som hardnakket hevder at livet er for kort til å lese dårlige bøker, hadde jeg trodd på slikt hadde jeg også holdt meg unna realitykonsepter, billig vin og snackshylla - er livet for kort til å se Parradais? - don't think so (kjepphesten inn i solnedgang selv om jeg kun har sett en halv episode iår.)

Det tok 2 dager.

2 dager der jeg begravde meg i Lucys mentaltvridde hode.
(kanskje er det derfor denne omtalen ser ut til å bli like lang som boka)

For jada, hun skal finne en ektemann, men hun skal også igjennom en reise der hun forlater sin destruktive og mønstrete oppførsel, - eg, velge bort troløse, blakke alkoholikermenn som kynisk utnytter og bruker henne - til fordel for de snille, generøse med jobb og bil. Hun skal oppdage sannheten om sin barndom/foreldre og motvillig sette dette inn i en større sammenheng. Hva dette går ut på får du finne ut selv - no spoiling her.

- og nå kommer 3 ankepunkter.
(kun lov med 3 da man tross alt vet hva man får når man velger seg Marian)

• Lucy er ekstremt treg i oppfattelsen og jeg tror Keyes tror vi er likedan. Hennes lave selvtillit, destruktive selvbilde og tvangsmessige oppførsel mates med en t-skje så liten at du hadde ikke funnet den med lupe i ei maurtue -- over 600 sider - og når lyset ble tent i hennes vakre brune øyne, visdommen senket seg og frieriet var et faktunm - var jeg for utmattet til å applaudere
• Alle karakterer er stereotyper - så tykt smurt - at Lucys oppførsel og oppfattelse framstår enda treger, enda mer uforståelig, eg skurken har blodskutte øyne og tidlig sædavgang, helten nevner jeg ikke - ifall du er like treg som Lucy og ikke skjønner tegninga, skrifta på veggen og lunta (see jeg kan også t-skje trikset.)
• - nesten det samme som pkt.2 - etter første kapittel vet du hva som kommer til å skje, hvem det skal skje med og at det er ca 400 sider før det skjer noe som helst, før heltinnen kan innkassere sin premie må hun lide og opplyses - bli verdig sin lykkelige slutt.

- og pkt. 3 leder meg direkte til språket.
Når man tidlig skjønner plott og poeng, er det kun formen som gjelder, hvordan ting blir sagt. Akk alle disse veiene til Rom - her brolegges valgte gatestump med et språk som er så stappet med vittigheter, ironi, sarkasme og motstridende følelser at jeg ble immun etter noen kapitler.

Keyes er kjent for sin lette humor og morsomme stil - men denne gangen synes jeg det ble for mye og feilslått, ondskapsfult istedet for sparrende, påtatt istedet for vittig

- null pusterom eller mulighet til egne betraktninger og jeg kan ikke huske jeg har reagert slik på hennes andre bøker - nå er det over et år siden jeg leste den siste - så kanskje er det bare min hullete hukommelse, kanskje er det alle vampyrbøkene jeg har lest i mellomtiden som har ødelagt og skapt urealistiske forventninger både til genren og heltinnen
- eller montro vi bare har vokst ifra hverandre?

PLUSS FOR
- alvorlige temaer, alkohol/familie, depresjon osv.
- morsom (av og til)
- perfekt for lange fly/togreiser, du trenger kun ei bok.
- at jeg fremdeles husker Sushi for Beginners som ok.

Nå leste jeg for en stund tilbake i VG at Marian Keyes selv lider av tilbakevendende depresjoner og blant annet var sterkt angrepet i Januar. Dette har hun også skrevet om på sin hjemmeside, ikke rart de fleste av kvinnene hennes har depresjonsraptuser - når jeg tenker meg om kan jeg ikke huske ei eneste bok uten ei sengeliggende nedslått heltinne.

OPPSUMMERT:
Midt på treet, absolutt lettlest (selv om det tok på), smilte noen ganger, skumleste når det ble for mye, spesielt Gus var gørr og slutten var happy og forventet. Hun holder stilen og du vet hva du får, - MEN jeg likte bøkene om familien Walsh bedre.



Jeg deler villig og legger den også ut som Bookcrossingbok. Bokas Historie.

Legger i samme sleng også ut Er det Noen der Ute? som er den fjerde og foreløpig siste boka om Walsh søstrene (2006). Denne gangen handler det om Anna. Bokas Historie.

Som vanlig er det bare å ta kontakt hvis man vil lese & dele videre. Du finner alle mine reiseklare bøker på Availablelista.

Andre som har lest Lucy Sullivan?