Tellemarck (2015)
- Morten Øen
Kilde: Biblioteket
Kryss? BBP15, 1/20
- årets norske utgivelser.
Tidligere ut: Merete, og avisene.
, psstt, Øen har også blogg.
- Det er i nord det gløder. Det er der det skjer, det som skjer. Og jeg har alltid, når det passet meg, vært en sivilisasjonsfornekter. Eller bare dystopisk, misantropisk paranoid. Kunne jeg, tenker jeg, ville jeg beskrevet meg selv slik en gang. -
Jeg er ganske sikker på at jeg har beskrevet meg selv slik engang, flere ganger, men enda flere adjektiver. Så mange ganger at jeg i sci-fi hodet mitt, det som for tiden bare leser dystopi og fantasy, lurer på om jeg kanskje er Morten Øen, eller ihverfall alteregoet, roman jeg-et, fra nå av kalt Mørten.
Eller kanskje er det Øen som er meg.
Som i den Will Farrell filmen, som ikke er spesielt morsom
, der det viser seg at han er karakteren i ei bok
, og må kjempe mot plottet som vil drepe han.
Noe sånt.
Man trenger ikke være utlending for å ha lukka gardiner, og man trenger ingen plan om å drikke seg ihjel, for å inkarnere Bjørneboe.
Vissheten om verden utenfor er nok.
- Trangen til selvmord (utover selvdestruksjonen jeg allerede er igang med) er imidlertidig et problem alle som drikker må være oppmerksomme på. Angsten for å leve, eller angsten som melder seg hver gang man oppdager nye symptomer på alvorlig sykdom, eller kaldsvetten dersom noen presterer å ringe på, kan komme plutselig, være fullstendig paralyserende, og sitte i i flere dager. Verdensangsten, tror jeg Jens B. kalte den engang. -
Som igår
i mitt egen versjon av Tellemarck, der en planlagt 3t på den lokale fjelltoppen, ble til 7t på jakt etter hund, uten telefonsignal og bare 10min unna helikopterberging. Jeg var ikke lost, det var hverken skudd eller blod. Men det er var lovmenn, snø, bratte fjellsider og råtten is. Min kjære vet også at jeg ikke behersker hverken isfisking eller bowdrill, og mistenkte at jeg godt kunne finne på å tilbringe natta i en krok på fjellets utedo, istedet for å gå de fornuftige 5km, ned til telefonsignalet.
Redningsaksjon var innlysende.
Politimannen kjekk.
Hunden gikk hjem selv.
Som i at
Øen er nesten like glad i å sprite opp verb og substaniver med - tvang - som meg.
Eg. tvangshjelpere, og ikke minst tvangsonanering,
, cowboyversjonen av tvangslesing
, og det er ikke automatisk gitt at tvangsonanering er hardere for sjel og legme enn tvangskronologisme.
, ps, alle Morgan Kane bøkene er selvfølgelig lest i riktig rekkefølge.
Ei cowboybok.
Inspirert av Morgan Kane, og Bjørneboe, og alle westernfilmer ever made.
Men det blir ikke ei cowboybok før etter 50s. Først må du lære Mørten å kjenne, der han sitter, forfyllet, psyk og tilnærmet tannlaus, bortgjemt i ei lovløs bygd i Telemarck, og tvangsonanerer. Sprit brent på egen urin, med alle livstilssykdommer known to man, paraonid, desillusjonert og fanget i eget svartsinn.
Full og impotent.
Full av metasyn på litteraturen og verdenssituasjonen.
2 uker brukte jeg på de 52 første sidene.
De resterende 200 tok 3 dager.
- Tror du det er nå det begynner?
- Ingenting begynner eller slutter, Frank.
Og så bestemmer jeg meg for å si det som det er.
- Ingenting har begynt eller sluttet verken før eller siden. En fortelling er en konseptuell konstruksjon, og jo mer forførende og spennende den er, jo større er løgnen, eller illusjonen. Vi er forelsket i fortellinger, bedraget, dette konseptet. Det er en måte å gjøre seg viktigere på. Larger than life. Kult, men fakta feil. -
Hesten er en scooter.
Morgan heter Frank og er kannibalbesatt kunstfotograf
, sa jeg forresten at jeg har lest over halvparten av de 83 Morgan Kane bøkene.
, en etter en, så tidlig i min utvikling at det satte ødeleggende og ubotelige spor
, hvorfor skulle jeg ellers gå rundt å huske hvordan Morgan foretrekker sine kvinner.
, - med lår som møtes hele veien opp
, - i samme åndedrag kan jeg også nevne at Clay Allison foretrekker kort hår på kvinner, - for det lange alltid kommer i munnen, - sitert etter hukommelsen.
Stridens eple, eller vannhullet, er et kraftverk.
Alle ærlige westernskurker vil ha ressursene for seg selv.
Alle, antihelt cowboyer, kjemper, om enn motvillig, for the underdogs
, og Mørten Macgyver er best, han kan både, røntge og operere på gammelmåten
, mekke, reparere og finne fram i stormtåka.
Det er kaldt. Det snør. Fjellsidene dukker stupbratte opp av intet. Skurkene er i slekt. Banjoavlet, men det er min egen antakelse. De finner både Mastersons og Quislings hytter, og kvinnene er generøse og varme. Eller sorry, kvinnen. Tone. Med Månefjeset. Som deler seg selv med alle. På engang. Grafisk. Før hun gjør det, alle løse kvinner, uten hjerte av gull, gjør i cowboyfilmer.
Og mens vinden uler, dynamitten drønner og relvoverhender blir frostblå
, belærer, doserer og undeviser Mørten, Frank, raskest i Telemarck, om livet, litteraturen og undergangen.
- Bygones, sier jeg, - Det er ordene som mer enn noe annet beskriver oss, generasjonen vår. Vi har ikke skapt noe av verdi, gjort noe som er verd å huske, ikke ført verden fremover, verken intellektuelt eller filosofisk. Ingen ikonoklaster. Egentlig ingen ikoner heller. Vi realiserer oss fremdeles gjennom undergangsdrømmer, feilslåtte fantasier og skremsler redusert til superkul grafikk og CGI på Discovery og History Channel. Og hva gjør vi med livene våre når dødsmelankolien aldri innfris? Kommer vi til å skjønne det noen gang? At vi brukes av undergangsindustrien, at vi er konsumenter av utopisk fantasi, at vi har blitt lotusetere, at vi aldri kommer til å våkne opp?
Hunden
Rumenertispa som starter boka like syk som Mørten, men som friskner til underveis Ikke en eneste gang blir hun etterlatt eller skadet. Han tenker på det. Det nevnes. Men aldri seriøst. Cowboys (nor I) forlater ikke dyrene sine, hverken for å redde eget liv, eller for billige litterære poenger.
- Den siste biten er en rusletur i parken, sier jeg. - Det eneste som kan stoppe oss er oss selv! Blondi blir med! Ikke fordi jeg har hjerterom, men fordi vi kan! For FEDRELANDET konkluderer jeg, og håper entusiasmen er smittende. -
Nøkkelordet her er - fordi vi kan - .
Jeg sier det igjen. Kjeppen klar til slag. Ingenting er meg mer utilgivelig enn dyredrap som unødvendig litterært virkemiddel. Ja, Renberg, I'm talking to you - igjen. Hadde dette vært liksomblogg med terningkast, hadde jeg rullet sekser bare for at hunden henger med og er i bedre form på siste side enn første.
Siden jeg nevnte siste side
Jeg har nå kanskje latt deg tro at dette er en helt enkel rett, fram historie, stetsonkrydret med krutt og villmark? At til tross for innskutt metasyn på kunst, menneske og skriveprosesser, til tross for at jeg fremdeles undrer på om det er jeg som er Mørten, og Morten som er Frank, er dette en snøscooterflukt fra A til Å. Far removed from skrivesperrer og knausgårdnevroser.
Det kan du fortsette med, alt går bra til slutt, ingen blir spist
, til Franks store skuffelse
og hund redder liv.
All is well that ends well
, og livet går sin gang
, resten får forbli mellom linjene.
- La det fare Frank.
Jeg sier det så vennlig jeg kan:
- Du klarer deg. Jeg klarer meg. Det er ikke sånn at vi eksisterer bare fordi jeg skriver om oss. Vi trenger ikke bli en del av den kollektive bevisstheten for å leve, eller vite at vi har levd. Glem det med den russiske ruletten. Du var aldri i umiddelbar fare. Det er ikke sånn dette spillet foregår. Det finnes ingen absolutte regler for fiksjon, ikke sant? -
Bildet nrk.no
Jeg er ihvertfall sikker på at jeg ikke er Morten, for skjegg kunne jeg aldri hatt. Ikke engang Zeb Machan hadde slik selvforherligende hårprakt. Noe som minner meg på. Når filmen kommer, og det gjør den jo, hvem kan motstå muligheten til å filme eventyr i norsk praktnatur, i snøføyka, vil jeg nå med engang benytte anledningen til å anbefale forsiktighet når det kommer til dialektvalg. Det kan ødelegge alt. Mitt tips er lonecowboybygda Mosvik.
Ingenting å takke for! sier jeg
Mørten says:
- jeg trenger en seriøs pause fra denne kreativiteten. En superlang pause. Jeg sier at det er få ting som er så triste som voksne mennesker som bare sitter og finner på ting. -
